Jeg gikk til en annen langt mindre fancy skredder for å… Tja, skal vi si prøve lykken? Vi var egentlig bare innom for å titte, men salgsdama hadde god humor og klarte å sjarmere oss. Ja, det var ikke bare det da, jeg fant en kjole jeg kunne tenke meg i tillegg.

Jeg landet til slutt på å kjøpe denne kjolen og en skjorte. Kjekt å ha og skikkelige skjorter koster fort mange penger hjemme, greit å få noen som sitter bra, fin kvalitet og til en rimelig penge her. Den samme leksa fulgte med måltaking og bestemmelse av tid for første prøve.

Dagen etter skulle det være klart for første prøve og jeg møtte opp og fikk rettet på det jeg følte var mest kritisk. Dette var både salgsdama og sjefen hennes med på. Denne lille herremannen (som var sjefen) hadde lange negler og klorte meg på ryggen og armene når han dro i kjolen. Brrr… Det er jo ikke det hyggeligste jeg vet, men av og til må man bare bite i seg noe.

Etter å ha sett og dratt og målt og stønnet og sukket fant de på noe artig. Trodde jeg… - Du må bli med til skredderen, følg etter ho sa salgsdama og pekte på den ene assistenten. Okay, tenkte jeg, dette blir spennende. Nå skal jeg endelig få se hvor de faktisk syr klærne, sikkert en diger fabrikk eller kanskje et loft et sted med mange flittige damer på.

Espen ble igjen i butikken og han tok vare på veska mi så lenge, jeg skulle jo bare en rask tur til skredderen. De sa jeg bare ble borte i 15-20 minutter. Med det tenkte jeg at skredderen holdt hus rett borte i gata så jeg fulgte etter assistenten på sykkel. Vi syklet et stykke, ut av gamlebyen og gågateområdet. Vi parkerte så sykkelen ved en annen skredderbutikk og jeg tenkte at de sikkert hadde et samarbeid hvor de hadde en skredder og to butikker eller noe sånt.

Jeg låste sykkelen og fulgte etter assistenten inn i butikken. Der gav ho meg en hjelm og sa at vi skulle kjøre et stykke til skredderen. - Vent nå, er ikke skredderen her? Nei, jeg så jo på lang avstand at den «hjelmen» ikke passa. jeg prøvde den på og fikk ikke plass til panna engang. De har så innmari små hoder her og den hjelmen er jo slett ingen hjelm, det er mer som en fora caps. Den vil i hvertfall beskytte like mye som en dersom ulykken først er ute.

Nei, nei, hjelmen passer ikke og jeg er ikke veldig komfortabel med å sitte på med et vilt fremmed menneske i den splitter pine gale trafikken her. Sorry, hjelmen passer ikke forklarte jeg assistenten. Ho så med stor undring på hvor stort hodet mitt så ut når jeg satte den bittelille hjelmen på toppen. - Okay we go! svarte ho bare og signaliserte at vi skulle kjøre uten hjelm. Vel, jeg vet at hodet mitt er stort, men jeg er passelig fornøyd med det likevel. Jeg bruker det støtt og stadig og jeg har hørt at det kan være vanskelig å finne reservedeler til det. I alle fall i Vietnam tror jeg det kan bli en utfordring. Jeg er dermed fast bestemt på å ta godt vare på det og ikke gamble så mye med den delen av meg om gjør meg til meg (på godt og vondt så klart). Det er liksom ikke verdt det tenker jeg. Her måtte jeg rett og slett bare si til damen at nei, du har ikke en hjelm så passer derfor kan jeg ikke sitte på med deg. - Yes, only 5 minit. Beklager, det er farlig nok på tråsykkel her om jeg ikke skal sette meg på en motorisert en. - No, sorry svarte jeg tilbake. - Yes, only 10 minit, not so far svarte ho igjen. Nå hadde plutselig reisetiden doblet seg og jeg var ferdig med å tvile på om dette var en dårlig ide, nå var jeg sikker. Jeg kremtet litt (det har jeg lært av mamma, når mamma kremter på denne måten er det alvor) og fant frem ‘nå er Ida streng’ blikket. - No, I am not going on a motorbike. La armene i kors som en trassig 5 åring og ventet på at assistenten skulle løse dette på en annen måte. Jepp, fullt ut en krevende kunde der altså og fullt bestemt på å ikke gamble med hjernen min. Jeg kunne se frustrasjonen spredte seg hos den unge assistenten, men jeg sto på mitt, det var da mitt liv og helse som står på spill her. Okay, den siste der var da noe dramatisk og muligens overdrevet. Likefullt er trafikken i Vietnam nærmest som ekstremsport å regne og alle ekstremsportsutøvere har på seg hjelm!

Assistenten tok en telefon til en eller annen plass og sa et eller annet på tydelig undertrykt hissig vietnamesisk. - Taxi okay? spurte ho meg rett etter ho hadde lagt på. - Yes, taxi is good svarte jeg. Jeg kom nå på at jeg skulle nå reise en plass jeg ikke visste hvor var, uten telefon eller penger. Det lå jo i veska som Espen hadde i butikken. Jeg innså jo at jeg hadde satt meg selv i en litt trasig situasjon dersom noe skulle skje. Ikke hadde jeg med kameraet heller så jeg kunne dokumentere alt dette for dere. Stakkars, dere får bare ta til takke med min fortellerevne.

Vel fremme etter rundt 15 minutter i taxi stoppet vi foran et lokale hvor det satt 5-6 menn på utsiden i plaststoler. De drakk øl og whiskey og spilte en eller annen form for kortspill. Bak dem var det bare en diger garasjeåpning inn til lokalet. I lokalet var det 6 damer med hver sin symaskin. Det var ingen dør, ikke forheng eller noe som tydet på at de ofte hadde folk her til å prøve klærne på. Da assistenten ba meg ta av meg t-skjorta for å prøve den skjorta som skulle rettes på var det bare å gjøre som ho sa. Damene, alle minst et hode lavere enn med ilte rundt og dro og røsket i denne skjorta og tegnet på den med kritt for å merke hvor de skulle sy den inn. (ikke ofte jeg føler at jeg ruver i landskapet med mine 1,67) Ikke et eneste ord ble vekslet på engelsk så der sto jeg fullstendig intetanende om hva de sa. Jeg måtte stå her i bare bhen når jeg tok av meg skjorta og var ikke dummere enn at jeg skjønte hva ho kom til å be meg om når jeg skulle prøve kjolen. - Take off sa assistenten og pekte på skjørtet mitt. Så plutselig sto jeg der. Midt i en gate i Hoi An, i bare truse og bh og prøvde å dra på meg en trang kjole over den klamme kroppen. Ved siden av de 6 vietnamesiske damene som alle var et hode lavere enn meg og tynne som spisepinner og hoder så små som honningmeloner må jeg jo si at jeg ikke følte meg så fresh. Ordene bleikfeit, nordisk kjempe streifet innom det digre huet mitt selv om jeg vet at det ikke stemmer helt med den virkeligheten jeg vanligvis lever i… Annet enn bleik og nordisk da naturligvis, men jeg føler liksom jeg er ganske brun nå. Jeg registrerte et par lange blikk fra gata og valgte å ikke tenke på de mannfolka på utsiden som helte nedpå whiskey fra kjøkkenglass. Jammen godt en ikke er sjenert sier jeg. Samme leksa fulgte med riving, røsking og tegning med kritt. Så av med kjolen og ny beskuing av hvitt menneske i bare undertøyet. Jæ, jæ…