4 sider i HA
Hvis du ikke bor i Halden eller hvis du ikke leste Halden Arbeiderblad på lørdag vet du kanskje ikke at vi var i avisa. Vi ble kontaktet av Anja Lillerud, journalist i HA som lurte på om vi ikke ville stille til intervju. Anja har vært superflink og lest masse på bloggen. Etter et grundig intervju ble det hele 4 sider om oss og reisen i selveste helgeutgaven av avisa. Vi har heller ikke sett dette i avisa siden vi nå er i Paris, men har fått den på PDF. Denne deler jeg nå med dere så dersom du har lyst til å lese om oss i avisa er det bare å laste ned.
La robe est rouge
Vi har kommet til Paris. Allerede på flyet ante vi at vi kommer til å få mer problemer med språket nå som vi skal til Frankrike. Det startet med at en dame hadde satt seg på min plass på flyet og da jeg vennlig lurte på om ikke det var min plass ho satt på. Ho skjønte ingenting, for jeg snakket jo ikke fransk og ikke hadde ho lyst til å skjønne meg heller. Det var da en mann som satt i setet bak ho børstet støvet av skolefransken og sa at ho satt på min plass. Takk, snille mannen. Dama på rundt 60 reiste sammen med sine tre søstre med familie og de bruker nok samme frisør for de hadde eksakt samme hårfarge (ja, det var i allerhøyeste grad farget) og alle hadde en diger verv i bakhuet. Snille dere, bruk i allefall en hårbørste etter du har gnidd huet ned i puta 3 netter på rad. Nok om det (av og til blir frisørhjertet rystet).
Vi har flyttet inn i en fin leilighet rett i nærheten av Champs Elysee. Dette er Espens kompis Thomas sin leilighet egentlig. Han har nå forlovet seg og dermed har de flyttet inn i en større leilighet. Vi skal derfor bo her den siste måneden før leiekontrakten hans går ut. Vi synes leiligheten er fin fin og har nå gleden av å lage mat selv og ikke bli forstyrret av vaskepersonale til stadighet. Og ja, det høres skikkelig jålete ut, men man blir faktisk litt trøtt på det å ikke være sin egen herre etter en stund. Vi har jo ikke laget middag selv på en stund (utenom San Diego), men nå må vi jo. Man kan ikke spise på resturant her hver dag. Da er jeg redd budsjettet sprekker, så nå koser vi oss med matlagingen sammen. Matvarebutikken er like stor utfordring her som i Indonesia, vi skjønner jo ikke hva som står på varene. Egg er greit, og så lenge det er åpenbare bilder på utsiden av produktet klarer vi oss, men alt det andre da? Det er ikke så lett å se på utsiden av en vakumpakket sak om det er kylling, kalkun eller svinekjøtt.
San Francisco
Fremme i byen kjørte vi litt rundt for å gjøre oss litt kjent før vi fant hotellet. Vi skulle bo ganske sentralt denne gangen, men det er jo en stor by så for å komme seg til de ulike delene av byen er det bare å snøre på seg joggeskoa. Jeg tror ikke jeg har gått så mye på lenge. Mens Espen har jobba har jeg utforsket byen til fots. Først ned i handlegatene for å kjøpe det vi følte vi måtte ha med oss hjem. Siden dette var siste frist var det bare å få tak i det som sekken rommet. Det begrenser shoppinga en del, men det er jo i grunn lurt for lommeboka.
Roadtrip Hwy 1
Fra San Diego var neste stopp Los Angeles. Vi tenkte det var greit å få kommet oss tidlig til englenes by så derfor valgte vi korteste vei. Jeg har jo vært i Los Angeles før og synes vel ikke selve byen er det helt store. Det er jo artig å se det man kjenner igjen fra film, men det er det. Jeg hadde derfor plukka ut et par godbiter som vi skulle se på.
Vi starter med lunsj på Venice Beach for deretter å ta turen til Santa Monica Pier. Der har man litt butikker og resturanter og et tivoli på påler ute i vannet og langs stranda massevis av treningsapparater og folk som vil vise seg frem. Det var ikke varmt nok til at folk i tangatruse gikk på rulleskøyter enda, men vi klarte oss fint uten. Verken Baywatch eller gutta i Pacific Blue viste seg for oss denne gangen. Skuffende ettersom jeg konstant nynnet på kjenningsmelodien til Baywatch når vi var på stranda.
San Diego
Vi kom frem til leiligheten vår midt på natta så det var bare å komme seg i seng. Det viste seg fort at vi lå rett i innflygningen til flyplassen for makan til flystøy skal man lete lenge etter i et boligområde. Dagen etter suste vi igjennom byens gater med taket nede og titta litt på livet. Vi kjørte og så på flere bydeler. Et sted spesielt slo oss som veldig patriotiske siden de fleste hadde det amerikanske flagget hengende utenfor huset sitt. Dette var i Coronado. Det er nemlig her du finner den kjente marinebasen som utdanner de beste av de beste, nemlig Navy SEALS. Naturlivis kan man ikke bare rusle inn på en militærbase sånn helt uten videre, men når vi kjørte forbi langs stranda fikk vi sett blant annet hinderløypa de bruker å trene i. Jeg kan med sikkerthet si at denne hiderløypa er hakket vassere enn den vi hadde på ungdomsskolen. Vi har hørt på flere lydbøker den siste tiden om disse Navy SEALS gutta, de som reddet Kaptein Phillips fra piratene utenfor Somalia og de som fløy inn i Pakistan og tok livet av selveste Bin Laden. Disse gutta tuller du ikke med, det er helt klart.
