Når noe du eier blir stjålet er den naturlige reaksjonen å bli en anelse sint og oppgitt over seg selv. Det var det jeg ble, men det kan da være anderledes for andre. Rett etter det prøver man så å få tilbake det man så har tapt. I dette tilfellet fikk vi resepsjonen på hotellet vårt til å ringe til flyplassen for å få tak i de på hittegodskontoret. Det er enklere enn å ringe selv for vietnamesisk-engelsk er vanskelig nok om man ikke må ta det over telefonen i tillegg. De kunne dessverre ikke hjelpe og da begynner man jo for alvor å innse at telefonen er virkelig borte.

Jepp, det er en gammel telefon det er snakk om, men den fungerer utmerket for meg, det er jo det som er det viktigste. Den er å borte, over alle hauger osv. så jeg trenger jo omsider en ny. Jeg hadde slett ikke tenkt til å kjøpe meg en ny telefon nå, men nå har jo i grunn situasjonen endret seg. Telefon må man ha i våre dager og rett som det er er det greit å få ta i Espen hvis vi ikke er på samme sted.

Så for å få tilbake noe på forsikringen vår så må vi melde telefonen stjålet til lokalt politi. Flott, da er det bare å sette seg på sykkelen og finne politistasjonen.

Det kom en aldri så liten regnskur i det vi var klare til å ta fatt på pedalene. Det er som du ser damesykkel med kurv som gjelder. Hvis du har flaks så får du en sykkel som både har bremser og ringeklokke. Man kan ikke bestandig vinne i lotto, så som regel er en av disse funksjonene på sykkelen fraværende. Ja, man trenger ringeklokke folk går som sauer i gatene og trafikkregler har jeg ikke sett noe til så det er best for alle om de hører at du kommer. Uansett, når vi var passelig gjennomvåte av regnet tok vi på oss regnponchoen, selvsakt bare for å skape den nydelige drivhuseffekten man får på innsiden når sola kom tilbake etter 10-15 minutter… Mmmm… Vi er jo på starten av regntiden her så det hender det kommer en kort skur på dagen en gang. Vi er som regel inne å jobber så det er sjelden noe problem, men denne gangen bomma vi på timinga. Husker filmen ‘Forrest Gump’ ? Når han er i Vietnam under krigen og forteller om alle de forskjellig type regn de har. Duskregn, rettned-regn, sidelengsregn, og noen ganger regner det nedenfra. Det føltes litt sånn denne dagen og jeg tenkte på Forrest Gump. En annen ting, når man vet at det kommer så mye regn til tider og det har gjort det i alle år så ville jeg vurdert å gjort litt research på drenering. Det skal ikke store skuren til for at det er vann i alle gater her. Ikke at det er rart for de har laget gatene som grøfter, som igjen blir til små elver når det kommer en skur. Jæ jæ, de får ihverfall ikke tæla i tillegg. Å ja! Politistasjonen, dette var litt av en avsporing ser jeg… Pytt, pytt, jeg regner med at du henger med…

Vel, stasjon og stasjon, det hele minnet mer om to klasserom fra 50-tallet. Panel på veggene, grønt linoleumsgulv og noen pinnestoler her og der. Det var to nesten like rom som lå vegg i vegg. Vi gikk inn her og fant en politimann i grønn uniform. Han kunne ikke et eneste ord på engelsk, derfor hadde han en gutt der (tipper han var rundt 17-18 år) til å oversette for han. Gutten var heller på ingen måte en racer i det engelske språket, men ved å velge enkle ord og snakke v e l d i g  s a k t e, kommer man jo i mål med det man vil si.

-‘Så, du har mista telefonen’ spurte gutten, ‘nei, den er stjålet’ svarte jeg. ‘Vi kan ikke gjøre dette’ svarer gutten og mannen i uniformen rister morskt på hodet. ‘Vi er ikke ute etter at dere skal sette i gang en stor etterforskning her, vi innser at jeg ikke får den tilbake. Det jeg trenger er et papir som sier at vi har meldt den stjålet’ forklarer jeg. ‘Nei, det gjør vi ikke’ svarer gutten igjen. Politimannen rister igjen på hodet og ser ut som han kjeder seg. ‘Men, men… Vi trenger bare et papir, en rapport med stempel og, og…’ Jeg prøver så godt jeg kan å forenkle oppgaven for de så de skjønner at dette ikke blir mye arbeid. ‘Sorry’ sier gutten igjen ‘Vi har det veldig travelt’ sier han også går de begge inn i rommet ved siden av, setter seg på hver sin pinnestol og tar seg en røyk. Ja, man ser det på de hvor forferdelig opptatt og stressa de er...

Ahhh… Nå har jeg vært såpass mye i Asia til å ikke bli over meg av fortvilelse. Jeg ble heller ikke i nærheten av rasende over at det går an å være så vanvittig lite hjelpsom og aktivt lat. Men hva kan man gjøre da? Vi hadde ikke så lyst til å bestikke mannen heller. Da har man jo et potensiale for å vikle seg inn i en litt kinkig situasjon om man støter på feil mann i uniform. Vi har passelig kjennskap til hvordan ting funker i Indonesia, men i Vietnam? Ikke så sikker at vi har lyst til å gamble med det.

Jepp, ting fungerer ikke bestandig som man håper. Vi kan jo ikke si at vi forventet at dette skulle gå på skinner. Når man er i andre deler av verden som har helt andre rutiner og den slags må man bare ta det som en real bonus om noe går knirkefritt. Det er vanligvis litt av morroa, men i denne situasjonen hadde det vært supert med litt medgang. Men vi får se lyst på det, ingen liv står i fare så vi får håpe det ordner seg på sikt.