Vi har blitt stoppet av politiet. Det måtte jo skje, vi har ventet en stund på dette. Politiet her er passelig korrupt så hvis man MÅ stoppe for de så er det bestikking som gjelder for å slippe unna en eller annen latterlig anklage som ikke er sann. Det er vanlig at de stopper en gruppe med 10-15 mopeder når politiet ikke har nok lunsjpenger for å si det på den måten. Hvis du har mulighet til å kjøre unna når de huker deg inn, gjør for all del det, hvis ikke, vel, da må du kjøpe deg ut. Da er det bare å ha 20.000- 50.000 rupiah (10-25 kroner) lett tilgjengelig og kanskje en pakke røyk så de lar deg kjøre videre. (Det er lurt å ha et par forskjellige merker tobakk under setet for man vet jo aldri hvilket merke politimannen liker best).

Hvis du på død og liv ikke vil betale fyren så kan du nekte å betale og si at du vil ha en skikkelig bot og bli med til politistasjonen. Det er en sjans for at han dropper det for han må visst gjøre dette på sin egen fritid og det tar lang, lang tid. Så hvis det ikke er veldig viktig for han kan det hende du slipper hele greia, men det er nå enkelt å bare betale han 10 kroner for å slippe maset. Så et par ting om trafikken her: Skilt gjelder bare for biler, dersom du kjører moped kan du kjøre overalt selv om det er skiltet som om det er enveiskjørt. Det er enveiskjørt overalt her så det er i grunn veldig greit å kjøre mot trafikken i ny og ned hvis du nr.1 Tør å gjøre det. nr. 2 Ikke hadde tenkt til å bruke hele dagen på å kjøre dit du skal eller nr. 3 Later som du er litt lokal. Denne dagen hadde vi grunner for å bruke både 1,2 og 3 så vi kjørte mot trafikken i hovedgata. Den er rimelig travel, biler, mopeder, hunder og hodeløse høns (kan oversettes til turister som ikke aner hvordan trafikken fungerer her, de er til fare for seg selv og alle andre når de plutselig går ut i veien uten å se seg for 7 ganger i alle retninger selv om gata ser ut til å være enveiskjørt) Uansett, vi kjørte da i denne gata i feil retning. Ved et kryss skulle noen gå over overgangfeltet og vi måtte bremse opp. Der sto det jammen en politimann også. Han huket oss inn og siden vi var alene om det så kunne vi jo ikke kjøre unna. Plan nummer 2 var å spille dum, det funka ikke så bra, han hadde jo allerede stoppet oss og vi hadde jo faktisk gjort noe ulovlig. Så vi gikk av scooteren, Espen fant frem førerkortet sitt og det internasjonale førerkortet og gav det til mannen med det samme. Han takket så mye for at han hadde vist førerkortene med det samme og sa at det egentlig ikke var lov å kjøre feil vei i denne gata. Deretter ønsket han oss en fin dag videre og før vi visste ordet av det var vi igjen på vei til lunsj. ??? må jo si at vi ble litt overraska her. Det kunne jo tenkes at politimannen var i et overraskende positivt hjørne denne dagen. Det kan også tenkes at siden Espen viste det internasjonale førerkortet med det samme så hadde det blitt for mye mas å gi oss bot. Uansett hadde vi jo strengt tatt gjort noe ulovlig (ikke veldig da for skiltene gjelder jo bare for biler veit du) og var forberedt på å betale en bot.

Vi hadde en fin lunsj når vi fikk ristet av oss politiet :) Midt ute i en risåker, rene sirkusteltet. Det var nydelig utsikt og helt stille, synd maten ikke var noe å skryte av, men man kan vel ikke få i pose og sekk når man blir tatt av politiet og kom unna med å kjøre i feil kjøreretning på en og samme dag antar jeg.

Nå har det blitt mye jobbing. Espen hjelper det kontoret han er medlem av (Hubud) med et eller annet. Tror dette har noe med den nettsiden de registrerer medlemmene på, men hva vet jeg. Uansett så fikk han altså fritt medlemskap som betaling. Det er supert for jammen dryppa det litt på meg også. Så nå sitter vi her på kontoret begge to :) Sånt blir det mer effektiv jobbing av for her virker internettet fin fint. Jeg hadde nesten glemt hvordan det var jeg nå…

Selv om vi har jobba mye nå har vi jo hatt tid til å gjøre noe artig innimellom. En kveld viste Yoga Barn en dokumentar som heter Jalanan utendørs. Dokumentaren handler om 3 musikere i Jakarta (hovedstaden) som spiller på gata for å tjene til livets opphold. De tjener bare såvidt nok til neste måltid før de er ute igjen og spiller. Regissøren har fulgt disse i 5 år og kommet tett inn på hva de synes om Indonesia etter revolusjonen og hva de tenker om korrupsjonen i landet. Filmen tar et godt tak i deg og du gråter litt og ler litt om hverandre. Disse 3 hovedrollene var også tilstede ved visningen sammen med regissøren. De har nå blitt mer og mer kjent ettersom filmen vises og det samles inn penger så alle skal ha et sted å bo i fremtiden. Jeg anbefaler deg å se denne, den får deg til å tenke over hvor mye vi tar helt for gitt. De holdt en minikonsert for oss etter filmen og det var god stemning.