Det har visst blitt vinter, eller det har nok vært vinter en stund. Det er bare at den indonesiske vinteren kan være vanskelig å fange opp for en nordmann. Det eneste du kan se det på er at de lokale kanskje tar på seg en jakke om det kommer en sky foran sola eller på kveldstid. På kvelden er det gjerne litt tykkere jakke som gjelder, kanskje til og med et skjerf.

For oss er dette en nydelig tid på året. Det regner ikke stort, temperaturen synker fra 30 tallet til det øverste sjiktet på 20 tallet om natta og det er fremdeles varmere enn en vanlig norsk sommer. Det er nok viktig å legge til en vanlig norsk sommer her for den sommeren som har vært i år kan vi ikke si var vanlig.

Så for en nordmann på Bali trenger du verken bestille ved eller strikke sokker til vinteren, den kan rett og slett gå deg hus forbi om du ikke ser hvordan de lokale kler seg. Selv jeg som bestandig er kald fra knærne og ned hjemme (selv på sommeren) slipper unna uten så mye som en sokk i sikte her.

Det lakker og lir mot vinter i Norge også nå, ja ja, jeg vet, høsten kommer først. Vi kommer jo hjem i desember og det er jo i grunn en utrolig ugunstig tid å komme hjem på når man har vært i varmen så lenge som oss. Jeg håper på en mild vinter så jeg ikke får frostskader og rømmer landet etter to uker. Tanken kommer nok til å slå meg, flere ganger om jeg kjenner meg rett og det tror jeg jammen at jeg gjør.

Når det blir for kaldt kan jeg jo rulle ut matta og trene litt yoga, det funker fint for å få opp varmen. Og hvordan tror du det er å trene yoga her når det er så varmt? Jepp, VARMT er riktig svar og du går herved videre til neste runde…. ;)

Jeg er på Yoga Barn og trener nesten hver dag og hvis jeg ikke er der så tar jeg en runde hjemme. For å strekke pengene så langt som mulig (jeg har klippe kort) så deltar jeg på alle de gratistimene de tilbyr i tillegg til de vanlige. Her om dagen så jeg et skilt oppe i resepsjonen. Gratis yoga fra 12-15 på lørdag. En av de mest kjente yogalærerne fra San Fransisco som har flyttet hit til Ubud og jobber som yogalærer her. Jeg har vært i flere av yogatimene hans og han holder nesten på å ta livet av meg hver eneste gang. Midt i hver time (varer 90 minutter) tenker jeg at dette er siste gang jeg tar denne timen, dette kjøret her er ikke noe for en pysete frisør som meg. Jepp, jeg har en sånn rød liten jækel på min venstre skulder som er helt rå på å fortelle meg ting jeg ikke kan og ting jeg bør gi opp fordi jeg er for dårlig. Likevel, så tar det bare en dag eller to før jeg møter opp i eksakt samme time. Dette tyder på at den litt mer positive skapningen på min høyre skulder har vunnet slaget uten at jeg har blitt konferert i det hele tatt. Jeg tipper de to har hatt et slag av dimensjoner når jeg ikke har fulgt med.

Tilbake til det, yogatime fra 12-15, ja, her ser men jo tydelig at dette er 3 timer med yoga på den halt klart varmeste perioden av dagen. Ikke nok med det arrangeres den av den mannen som nesten tar livet av meg hver gang jeg møter opp i timene hans på 1,5 time. All fornuft burte jo si at dette ikke er en time for meg. Likevel observerer jeg at jeg tenker, ‘Jøss, dette høres artig ut’(!!???) HALLO! Grunnen til at jeg kommer igjen og igjen til disse timene er jo at han er fantastisk artig og at jeg i grunn er litt fornøyd med å kunne holde følge en time uten å stryke med fullstendig.

Læreren er Les Leventhal og han har nå en yoga teacher training gående. Det varer rundt en måned og jeg vil anta at han har rundt 30 studenter. Det var altså disse studentene som trengte prøvekaniner til denne 3 timers yoga klassen. Jeg hørte en lærer snakke om dette tidligere i uka. Det vil være en yoga teacher trainee per person så de hjelper deg med å korrigere og perfeksjonere alle yoga posene dine. Perfekt tenkte jeg, da kan man jo få hjelp til det man er usikker på og kanskje noen tips som får ting til å virke lettere. Det skal også sies at når noen står å følger med på deg hele tiden så er det ikke noe om for å gjøre noen av øvelsene lettere (jukse litt) så det blir jo da bånn gass hele veien.

Lørdagen kom og jeg var i ferd med å droppe hele greia, jeg hadde tenkt på det her litt… Tenk om jeg ikke orker 3 timer, tenk om de tvinger meg til å stå på hodet, tenk om jeg ikke er sterk nok. Ja, i ettertid ser man her at den lille jækelen på venstre skulder var i ferd med å fore meg full av alt jeg var litt urolig for sånn at jeg kunne sitte trygt i comfortsonen og hoppe over hele yoga marathonet. Jeg sto med yogamatta på skulderen i døråpningen hjemme og vurderte frem og tilbake… Skal, skal ikke… Jeg er jo ikke sterk, Jeg er jo som tidligere nevnt spesielt svak. Det er da men må ta en aldri så liten sjekk, liker du yoga? Ja. Tror du menneskene som skal lære deg noe nytt er slemme? Nei. Tror du at du kommer til å dø av det? Nei, ikke helt i alle fall. Nei, fint da drar vi da!

Gratis yogatime og det er bare plass til 30 mennesker sier du? Best å møte opp tidlig. Jeg var på plass en time før og dingla med beina. I all hemmelighet hadde jeg jo en tanke i bakhodet om at hvis timen allerede var full så var det jo ikke verdens undergang. Jeg var jo allerede i tvil om jeg skulle dra hit i første omgang. Da det var 45 minutter igjen til timen ruslet jeg bortover i retning yogastudioet. Det sto masse folk der og jeg lurte først på om alle de sto i kø for å komme inn eller om dette var lærerne. Dette var lærerne og jeg ble tatt i mot med åpne armer. ‘Hei, er du her for yoga?’ ‘Så fint at du kom’ ‘Velkommen’ ‘Jeg skal vise deg hvor du kan ha sakene dine’ ‘Kom inn så finner vi en plass til deg’

Vel, det var altså ikke noe stress å finne en ledig plass, for her var det kun 3 andre som hadde møtt opp. Det får deg til å lure på følgende; Var alle andre på fest i går og er travelt opptatt med å pleie fyllesyken i dag? Er ingen andre gale nok til å være med på en 3 timers yoga klasse midt på dagen? Er dette bare for hardcore yoga mennesker? (de 3 andre i studioet så rimelig godt trent ut og jeg vet at ho ene er yogalærer fra før) Nå var jeg jo her og hadde satt meg ned med beina i kryss og med vannflaska på min høyre side, ikke pokker om jeg skulle gi meg før jeg hadde begynt. Det tok litt tid, men til slutt var klassen full og ingen yogamatte var tom. Det var da morroa starta.

Det vistes seg jo fort at ALLE disse nydelige ferske yogalærer spirene skulle lære bort en sekvens hver. Jeg har nevnt at det var rundt 30 av de sant? Det betyr at dette kom til å bli en slitsom time for musklene mine. Jeg kjente igjen alle yoga posene fra før så det var jo fint. Men det varte og det rakk, musklene ble mer og mer skjelvne og snart var selv den enkleste øvelsen betydelig mer anstrengende fordi beina hadde blitt så vanskelige å ha kontroll på. Det er ganske vanskelig å lage korthus av overkokte lasagne pastaplater, det var sånn det føltes. En av lærer traineene, en litt eldre fyr fra Australia hjalp meg i en pose og sa; ‘Når musklene er så slitne som dine så er det viktig å puste dypt og få inn så mye oksygen som mulig.’ Se, de var jo ikke slemme, de vil jo at jeg skal lykkes :) Ja, jeg er sta på enkelte, utvalgte områder. Her kom det godt med for jeg nektet å gi opp. Jeg kjempet på og beit tenna sammen. Når de to tyske jentene på min høyre side måtte gå ut for å ta en pause tenkte jeg, ALDRI I LIVET! Jeg skal stå på disse 3 timene. 3 timer tar jo tross alt slutt en gang og da skal jeg være så himla fornøyd! Da er jeg sikkert ikke i stand til å gå, men den evnen kommer sikker tilbake hvis jeg får hvilt meg litt.

Når man tror at man er den i rommet som er mest sliten, og er svakest og når noen andre går for at de ikke orker mer er det en ganske sweet følelse av flere grunner. Enten var de mer slitne enn meg eller så har de ikke samme viljestyrke som meg. Samma kan det værra for det viktigste var at jeg ikke ga opp.

Når det var den siste traineen sin tur til å lære bort shavasana (corps pose) fikk ho applaus. Her ligger du på matta med bein og armer floppet ut til hver side og bare slapper av og puster, den beste belønningen etter et sånt blodslit, uten tvil. Helt nydelig med den applausen i grunn for da var det flere enn jeg som synes dette var i drøyeste laget :)

Både underveis og på slutten fikk vi massasje og en eller annen for for rugging som hjalp veldig og var helt nydelig. Så jeg tror ikke jeg hadde fått mer oppmerksomhet om jeg var toppidrettsutøver.

Etter timen snakket jeg med noen av traineene og spiste litt frukt som vi fikk servert. Alle var så søte og snille og veldig glad for at vi kom. Jeg er så fornøyd med at jeg ikke gav opp underveis, selv om dette var helt på den ytterste kanten av hva jeg klarer.

Les Leventhal har forresten nå gitt ut en bok som jeg er ferdig med å lese. Han har levd et rimelig røft liv før han ble yogalærer. Den er veldig bra og setter både ting og saker litt i perspektiv for deg. Du får kjøpt den på Amazon (ikke jungelen altså) sikkert som vanlig bok og e-bok. Anbefales varmt. Boka heter Two lifestyles, One lifetime.

Vel hjemme var det tid for en dusj og en aldri så liten power-nap før dagen kunne fortsette.