Tiden for å vende nesa sydover hadde kommet og vi var klare for en ny busstur. Forrige busstur fra Kandy synes vi hadde gått så fint så vi var igjen optimister.

Dagen startet tidlig med at Espen gikk til frokost og at min kropp bestemte seg for å være kvalm og ville kaste opp litt. Det er jo en nydelig start når man skal tilbringe dagen på en buss, kan ikke ønske seg noe bedre enn det. Jeg stroppet på meg placebo-båndet som Espen kaller det (et sånt armbånd som presser på håndleddet som skal forhidre reisesyke) tok med noen poser i veska og håpet på det beste. (For deg som nå holdt pusten et øyeblikk og tenkte at jeg kan være gravid så kan jeg si dette: Jeg har ikke fått rusk på venstre øye og er dermed rimelig sikker på at dette ikke har noe med min livmor å gjøre. Hvis du overhodet ikke skjønte den siste setningen der så er det fordi dette er en litt innside-blogg-joke ;) In short, jeg tror at dette var en reisemage greie)

Denne bussturen viste seg å bli betydelig mer slitsom enn den forrige. Den første timen kjørte bussen i gangfart rundt i byen. Hvorfor fikk vi ikke svar på, det var ingen tydelig grunn sånn jeg kunne se det, men det det er ikke alt det finnes svar på her. Når vi så hadde kommet oss opp i en skapelig fart begynnte det å renne på med flere passasjerer. Dette må man jo regne med. Noen ganger sto det folk i midtgangen noen minutter før noen nye gikk av. Det var bare at det så ut til å bli flere og flere på denne bussen. Vi satt trygt i vårt akk så smale sete. Det var ikke plass til begge skuldrene og hoftene på innsiden av setet, folk er smalere her enn hjemme. Jeg kan jo bare igjen si at vi var lykkelige over å ikke ha med så mye baggasje. Ettersom tiden gikk, sola sto høyere på himmelen og flere og flere gikk på bussen steg gradene. Plastikk setene ble klammere og klammere og jeg undret meg over om min t-skjorte noen gang kom til å være brukbar igjen.

Den siste timen på bussen var det så fullt at jeg hadde en dame som sto inni min sandal (du vet i mellom min fot og sandalen så jeg ikke fikk tråkket ned). En annen dame hadde rykka magen sinn helt inn mot meg og når ho retta på skjerfet sitt vippa ho brillene av nesa mi. Når man opplever dette så er det for mange folk på bussen, det er for fullt og du kan ikke vente med å få kommet deg ut. Tørsten var i ferd med å ta knekken på meg når vi endelig fikk skvist oss av bussen i tide. Vannet vi hadde på bussen hadde blitt til varmt te-vann og var ikke lenger så fristende å slukke tørsten med. Jeg tenkte at vi fikk bare komme oss i en tuk tuk og få noe å drikke på hotellet.

Vi var varme, svette, klamme, tørste og tålmodigheten hadde tatt slutt i det vi kom av bussen så alt vi ville var å komme til hotellet og drikke en kald Cola. Det var jo nå morroa skulle starte så det passa jo litt dårlig at vi hadde minus på tålmodighetskontoen i grunn.

Hotelllet lå langt ute i ingenmannsland, greit nok det for vi skulle jo bare være der en natt. Vi kunne jo bare spise på hotellet så det plaget oss ikke. Innsjekkingen gikk fint og rommet var passelig rent. Ettersom vi hadde drømt om en kald Cola i lengre tid spurte jeg om hvor resturanten var. Dama sa at ho skulle komme opp med en meny til oss. Fint det, da kan vi jo ha den til vi skal bestille noe å spise, tenkte jeg. Etter vi hadde bestillt drikke ventet vi i over en halvtime. Bevares! Det tar ikke så lang tid å ta to flasker ut fra et kjøleskap. Espen ble lei og det ble jammen jeg også. Plutselig gav den ene servitøren (en ung gutt) våre to Cola til våre naboer som bodde rett ved siden av oss (?!) Det var da jeg tok saken i egne hender og gikk ned i resepsjonen. Jeg var lettere irritert og amper når jeg spurte hvor resturanten var. -Vi har ventet i over en halvtime på vår Cola, hvor er dem? Jeg kan ha vært litt vill i blikket, nå må vi huske på at jeg var nær ved å omkomme av tørsthet her... Jeg fikk da i alllefall drikken rimelig kjapt, bærende på fat av den unge gutten. Det var da han sa: Beklager, de andre tok drikken deres. Æææ! Din nedsnødde guttevalp! (jeg sa ikke det, dette var noe jeg tenkte) De tok ikke vår drikke, du gav de vår drikke din stut! Jeg fikk rasket til med både flasker, opptrekker og sugerør i en fei og bar de selv opp på rommet. Rimelig sikker på at jeg klarte å gå fortere enn han opp den trappa. Det må sies at det kun er to rom som er booket på dette hotellet. Det var oss og det danske paret ved siden av oss i 60 årene. Hvis man ikke klarer å holde styr på det så går man en dyster hotellfremtid i møte tror jeg.

Når vi hadde fått litt drikke i kroppen og hadde kjølt oss ned litt var vi klare for mat. Vi spaserte ned til bassenget som var rimelig møkkete og så oss litt rundt etter resturanten. Klart, den bør jo ligge ved bassenget tenkte vi. Men der var ikke annet enn et litt skranglete skjul med fiskegarn rundt. Der var det jo ikke noe fint å sitte, ikke at det var noen resturant der heller altså. Aha, tenkte vi, den må være i rommet ved siden av resepsjonen. Det var den også, men det var vel heller et lite konferanselokale enn en resturant. Det var stoler og bord der, men alt sto hulter til bulter og var ikke særlig innbydene. Vi fikk så tilbud om å spise oppe på vår egen veranda, det takket vi ja til. Når maten endelig kom var vi ikke særlig imponert. Denne gangen hadde vi også ventet lenge og trodde at de i allefall skulle fikse stekte nudler og spaghetti bolonese. Min spaghetti var ikke kokt alle steder (ikke spør meg hvordan de har fått til det) og var kryddret med både maur (!?) og plastikkbiter. Espen sine stekte nudler var ikke gode, ikke kjedelig, rett og slett ikke gode.

Når de kom for å hente tallerknene og jeg forklarte alt med maur og plastikk var det ikke mye forståelse å finne. Vi ble værende på hotellrommet etter dette og vi så en film på iPaden for å få tiden til å gå. Til middag bestilte vi en tallerken med pommes frites hver som de faktisk klarte å få til (applaus er på sin plass tror jeg...)

Jeg hadde sett frem til en god dusj også, men trykket i dusjen var totalt fraværende og jeg hadde nok blitt like våt om jeg hadde stått ute når det regner. En annen artig sak var at de hadde spikret igjen dørene på klesskapet, det skulle tydeligvis bare være til pynt.

Dagen etter skulle vi videre med buss så vi hadde tenkt å komme oss avgårde passelig tidlig. Vi bestilte frokost i håp om at de kanskje kunne klare å riste brød og steike egg. Etter at vi hadde pakket og ventet på frokosten i godt over en time ga vi opp. Vi gikk til resepsjonen for å betale og komme oss avgårde.

Der ble det ennå mer mas, han i resepsjonen var ny og visste bare om prisen i dollar. To personer holdt på i et kvarters tid med å bla i bøker, ringe til folk og styre på for at vi kunne betale. Da var det igjen slutt på tålmodigheten og den stakkars mannen fikk nå hele historien fra de to Colaene som ikke kom dagen før, maur, plastikk, frokosten som ennå ikke hadde kommet en time og tretti minutter etter vi hadde bestilt. Han fikk i klartekst vite at vi nå ville ha en meget god pris og at vi ville betale NÅ for vi skulle allerede vært på en buss.

Vi valgte dette hotellet som faktisk var dyrere enn de andre i samme by for vi hadde lyst på bittelitt luksus etter de dagene på stranda. Så feil kan man altså ta. Mannen i resepsjonen ordnet til slutt en grei pris når han innså hvor misfornøyd vi var. Han fikk også en til å kjøre oss til bussen i bil uten kostnad. Mannen kjørte riktignok som en idiot, men det er noe annet.

Man kan bli så fortvila av dager som det der. Det er en del av eventyret og en del av å reise og oppleve nye steder og kulturer. Man må ta det som det er, vi ble jo ikke utsatt for noe farlig, det var jo ikke noe synd på oss i det heletatt. Likevel kunne jeg ikke unngå å ønske meg litt hjem. Hjem til norsk sommer, en nydelig ettermiddag på Dusa med Amund og Kathrine med grillpølser og kjeks. Guri så deilig det hadde vært. Det er ikke noe som slår norsk sommer når den norske sommeren først er bra.

Ja, ja, ja, jeg vet hva du tenker nå og for å komme deg i forkjøpet så kan jeg si det med en gang. Bortskjemte drittunger! Utakknemlige beist! Man kan ikke si sånt når man reiser rundt i verden i et år, (faktisk litt mer enn det også) det er ikke lov. Vi har alt vi kan ønske oss og enda mer, vi er utrolig priviligerte som kan gjøre det vi gjør nå. Oppleve nye steder og reise på denne måten er ren skjær luksus og jada, dette vet vi. Også tenker du kanskje at med en gang det butter litt i mot så vil vi hjem. Neida, det er ikke helt sånn. Saken var vel at alt dette på rekke og rad denne dagen ble litt mye og muligens var forventningene til hotellet for høye. Vi kunne le av det hele etterpå, men mens det står på så er det ikke særlig festlig selv om man burde se humoren i det.

Nå har vi funnet oss en plass som vi liker godt og Sri Lanka er et flott land. Denne dagen blir nå et artig ferieminne som vi kan le av.