Forrige fredag hadde jeg bursdag. Dette var jo en vanlig arbeidsdag så Espen hadde sitt å gjøre på jobben. Jeg hadde derfor tenkt meg ut en tur for å strekke litt på beina. Turen gikk langs Seinen fra Eiffeltårnet mot Notre Dame. Om du ikke har gått denne turen kan jeg fortelle deg at det er en lang tur. Jeg fulgte litt med på Google maps som jeg hadde på telefonen for å ikke bomme på hvilken bru jeg skulle krysse over elva for å komme til den berømte katedralen.

Det var da det skjedde. Jeg kikket litt på telefonen inn mot et kryss hvor jeg skulle vente på grønn mann. Jeg la telefonen i lomma og plutselig kom en jente bort til meg. Ho hadde et A4 ark teipet til en pappkartong av omtrent samme størrelse. Ho dultet borti meg med kartongen rett ved lomma mi og spurte om jeg snakka engelsk. Umiddelbart ante jeg 3-4 ugler i mosen og tok på lomma mi. Der var ikke telefonen lengre. Den var heller ikke i den andre lomma. Man blir jo plutselig litt i tvil med det samme, men jeg visste jo at jeg hadde hatt telefonen 10 sekunder før.

Jeg svarte ikke jenta på om jeg snakket engelsk. Jeg var mest opptatt av å finne telefonen min, da et slo meg relativt raskt at ho var den eneste som kunne ha den. Jenta var 13-14 år gammel og vi kan godt si det med det samme, en av romfolkets mange representanter i denne byen.

Man kan ikke si at det neste jeg gjorde var særlig lurt og jeg anbefaler vel ingen å gjøre det samme. Man vet aldri om vedkommende har en kniv. Eller om ho hadde hatt en litt større slektning som passet på seg i nærheten. Da hadde jeg nok vært ille ute vil jeg tro. Saken var bare den at jeg har bruk for den telefonen. Også hadde jeg bursdag og hadde slett ikke tenkt til å bli stjælt fra på selveste 29 årsdagen. Dessuten var det klinkende klart, skulle det stå mellom ho og meg så visste jeg hvem som skulle vinne, ikke ho i allefall.

Da jeg innså at ho hadde tatt telefonen min fra min lomme når ho dulta borti meg med pappsaken sin ble jeg jo rasende. Jeg er jo slett ikke sterk, faktisk ganske svak. Men den eneste plassen jeg er passelig sterk er i fingrene (frisør vettu). Så jeg tok et godt tak i håndleddet på jenta og gjorde det så klart jeg kunne at jeg ikke hadde tenkt til å slippe før ho gav meg telefonen min tilbake. Jeg hentet frem det strengeste uttrykket jeg har og stirra på ho med det mørkeste blikket jeg kan få til. Forbaska drittunge tenkte jeg, du skal nok ikke få ta telefonen min så lett.

Ho ble ikke redd, det er ikke å forvente heller for det skal nok litt til for de. Men jeg tror nok ho ble litt overraska for plutselig gav ho meg telefonen tilbake og sa at ho hadde tatt den opp fra bakken når jeg mista den. Det var jo bare tull selvfølgelig og det visste vi begge to. Jeg slapp ikke jenta av synet i hele den lange tiden (føltes veldig lenge) jeg ventet på grønn mann og ho oppførte seg ganske ufyselig mot andre forbigående også.

Da det endelig ble grønn mann gikk jeg rett over veien og tviholdt på telefonen i lomma hele dagen. Jeg vet godt at alt i lomma er lett bytte for sånne som lever av å ta dine saker. Det er bare det at man som regel tenker, ‘men jeg skal bare’ tanken. Det er nettopp da de slår til. Her i de store byene i Europa er det flusst av disse folka så vær på vakt. De er veldig dyktig på det de holder på med, de driver nemlig med dette på fulltid. Det blir som at du er veldig dyktig på det du jobber med. Uansett hvem som oppsøker deg på gata, vær skeptisk. Det er synd å si det, men om de ser ut til å være romfolk, hold fast på alt du eier for de stjeler skolissene dine om du ikke er oppmerksom.