Vi kom frem til leiligheten vår midt på natta så det var bare å komme seg i seng. Det viste seg fort at vi lå rett i innflygningen til flyplassen for makan til flystøy skal man lete lenge etter i et boligområde. Dagen etter suste vi igjennom byens gater med taket nede og titta litt på livet. Vi kjørte og så på flere bydeler. Et sted spesielt slo oss som veldig patriotiske siden de fleste hadde det amerikanske flagget hengende utenfor huset sitt. Dette var i Coronado. Det er nemlig her du finner den kjente marinebasen som utdanner de beste av de beste, nemlig Navy SEALS. Naturlivis kan man ikke bare rusle inn på en militærbase sånn helt uten videre, men når vi kjørte forbi langs stranda fikk vi sett blant annet hinderløypa de bruker å trene i. Jeg kan med sikkerthet si at denne hiderløypa er hakket vassere enn den vi hadde på ungdomsskolen. Vi har hørt på flere lydbøker den siste tiden om disse Navy SEALS gutta, de som reddet Kaptein Phillips fra piratene utenfor Somalia og de som fløy inn i Pakistan og tok livet av selveste Bin Laden. Disse gutta tuller du ikke med, det er helt klart.

Vi bodde i bydelen som kalles Little Italy. Her er det ikke mangel på gode resturanter og små butikker som selger nettopp det du trenger for å laget et smaskens måltid. Vi kom over en butikk som hadde de nydeligste friske, økologiske grønnsakene og en drøss med korn, frø, frukt og mye mer. Det er jo ingen sak å leve sunt med en sånn butikk i nærheten. Vi handlet litt mat her for vi hadde jo nå mulighet til å lage mat selv. Leiligheten vi leide var på størrelsen med en liten garasje. Der hadde vi fint kjøkken og bad, men ingen stoler eller bord å sitte ved så vi måtte spise både frokost, lunsj og middag i senga. Det blir man jo litt lei av etter et par dager, men det gikk. 

Hvis man tok seg en liten spasertur kom man ned til havna. Her hadde de et sjøfartsmuseum hvor du kan gå om bord i nesten alle tenkelige båter fra sjørøverskip til en vaskeekte ubåt. Jeg synes ubåter er skumle greier, men det hadde nok vært artig å vært i en. Den må for all del ikke dykke om jeg skulle vært i en, men det er jeg neppe i fare for å oppleve helt uten videre. Men det var ikke ubåten som var målet for spaserturen denne gangen. Målet var nemlig hangarskipet USS Midway.

Hangarskip har en tendens til å være store og Midway var ikke noe unntak. Skipet ble tatt i bruk bare en uke etter at andre verdenskrig var over og helt til 1955 var det verdens største skip og var for stort til å komme igjennom Panamakanalen. Skipet ble flittig brukt i hele 47 år og var med på en rekke kjente oppdrag som Vietnamkrigen og Operation Desert Storm helt til det i 1992 ble pensjonist. Pensjonist tilværelsen er ikke så værst heller for nå er det altså et museum her i havnen i San Diego. Det er flotte saker for det er jo ikke sånn at sivile kan svinse innom båter som det her i tide og utide.

Om du skulle være så heldig og befinne deg i San Diego, vil jeg varmt anbefale deg å ta turen. Jeg vil samtidig anbefale deg å sette av godt med tid for her er det mye å se på. Vi fikk tredd en sånn audioguide ned over øra når vi kom inn og kunne selvfølgelig følge den eller la være i eget tempo. Vi fikk høre at om man skulle høre på alt og alle postene på denne ville turen tatt 5 timer! Vi droppa å følge den slavisk, men hørte på det vi synes var mest spennende. Hvis ikke hadde vi jo ikke hatt tid før det stengte :) Grunnen til at det nok tar litt tid er at det er en post for hvert eneste fly og helikopter både nede og på dekk. Det er mye info for her står da alle typer fly som har vært innom skipet i løpet av alle de 47 årene. Espen var overlykkelig når han fikk sette seg inn i både helikoptere og diverse fly. Han fikk flippet på bryterne og trykket på knappene. Har aldri sett han sånn før så det var ganske artig. Det er altså nok morro å finne på for alle i alle aldre. Om du er begeistret for oppkastmaskiner så kan du jo sette deg inn i en jagerflysimulator og på en måte fly ditt eget fly, hver sin lyst sier jeg. Oppe på flightdekket var det to pensjonister som tidligere hadde jobbet på skipet. Han ene fortalte om hva som skjer og hva som må passes på når et fly skal ta av. Han var lokalisert nettopp der hvor flyene lander. Et godt stykke lengre bort sto neste pensjonist, han var der hvor flyene tok av. Han fortalte levende om at alle på dekk var kledd i ulike farger etter hva de hadde ansvar for. Det var folk som var kledd i lilla, rødt, gult og grønt. Noen ar ansvar for fuel, noen for våpen og andre for sjekk og klargjøring av flyet. Han fortalte hele prosessen som skal til for å få flyet på plass og for å få det opp i lufta. Det er spennende å høre på folk som har så peiling og har jobbet der selv. Hele dagen var i grunn veldig spennende og jeg hadde godt kunnet reist dit igjen. Etter en dag fylt opp av fortellinger og detaljer fra både hangarskip og jagerflypiloter kunne det vel ikke passet bedre med Top Gun på skjermen når vi kom hjem. Jammen kjente vi igjen både flere steder og flere prosedyrer i forhold til disse flyene. Man kan ikke annet en å bli fristet til å finne fram en bomberjakke og ta på seg pilotbrillene av denne filmen. Alle de gamle filmheltene også, unge og spreke. Tom Cruise er jo faktisk bare 24 år i filmen, nå er han 51. Siden Top Gun akademiet ligger i San Diego tok vi turen innom der (i den grad man kan si det av å kjøre forbi porten) dagen etter når vi startet på turen nordover i California.