På vei mot Houston kom jeg på at en gang ble jeg fortalt at jeg har slektninger i Galveston. Dette er altså et stykke ute i familien, men etter noen søk på internett fant jeg fram til de som reiste over og deres etterkommere. Mamma ble umiddelbart ganske gira og det spørs om ikke ho nå har blitt bitt av slektsgransknings-basillen. Jeg har nå gjort alt jeg kan for å spore opp disse folka så nå skal du høre. Han som reiste over jobbet som snekker og eide et strandhotell i Galveston. En sønn av han har flyttet til Seattle og en annen ble værende i Galveston, han som ble igjen her døde av kreft i 1982. Damen som nå lever er hans datter og er rundt 70 år gammel. Ho er mammas tremening eller noe sånt. Jeg har ikke stålkontroll på all slekta for når man er fra skjetve er man brått i slekt med halve Meieribyen, kvarte Vidnes og muligens et par gårder i Haugen før man får sukk for seg.

Etter jeg hadde sporet opp damen fant jeg ho på Facebook. Jeg har sendt ho en melding der, men ho har desverre ikke svart. Dette er nok det nærmeste jeg kommer å trekke ‘en onkel i Amerika’ kortet i Monopol, men det var jo artig å se hvor deler av slekta har slått seg ned. Det var en del som flyttet over her i starten, men en del flyttet hjem igjen etter noen år. Vi lette etter graven til han som døde i 1982. Vi lette en stund, men med denne størrelsen på kirkegården så måtte vi bare gi opp til slutt. Spesielt etter at det begynte å regne i tillegg.

Galveston var veldig fint, en øy på utsiden av Houston. De har en lang finstrand og et tivoli på en pier. Der kan de som nyter å bli snurra rundt i oppkastmaskiner meske seg. Desverre var været ganske grått og trist når vi var her. Ellers finnes det flere historiste bygninger som et nylig renovert gammelt operahus og et digert mansion som heter Moody. Her har en rik Texas familie bodd i mange år og slått seg opp i både bomull, forsikring og bank bransjen. Jeg kan ikke unngå å få stygge bilder i hodet når man er sør i USA og hører om noen som har gjort det bra i bomullsbransjen. Uten at jeg vet noe om denne familien så er det vanskelig å se for seg at de ikke hadde slaver på et tidspunkt.

Jeg hadde fått tips av min gamle kollega Silje at det var Rodeo Festival i Houston nå og det ville vi jo gjerne på. Ved første øyekast så det bare ut til at man bare måtte kjøpe billett til de store konsertene, men når vi fikk sett litt nærmere på dette måtte man først betale ganske mye for å parkere, deretter trikken inn til rodeoen også billett til selve arrangementet. Det begynte å bli ganske dyrt, men vi vurderte å bruke penger på dette likevel. Helt til været slo krøll på seg og himmelen åpnet seg. Da er det ikke så koselig på rodeo likevel. Espen er jo i tillegg mega allergisk så alt i alt ble det nedstemt. Litt synd, for det hadde vært veldig artig.

Søndagen dro vi på Greyhound løp. Vi har aldri vært på verken hundeløp eller travløp før, men jammen var dette artig. Vi kjøpte oss program og så på et par runder før vi fant ut hvordan vi skulle gjøre dette. Vi er jo ikke noen gamblere noen av oss og ikke kunne vi noe om hundene så vi satset 2 dollar om gangen i hvert løp på den hunden som hadde det artigste navnet. Vi veddet hunder med navn som Whynot Jethro og Kay Andersen. Vi synes dette var veldig artig, det tar litt tid, men med både øl og popcorn og sånn underholdning gjør det ingenting. Vi vant ikke den største gevinsten, men vi vant mer enn vi satset og da er vi i grunn strålende fornøyd. Dette er i allefall noe jeg gjerne drar på igjen om sjangsen byr seg, stemningen var på topp også så det ble en artig dag.

Egentlig burdte vi satset mer så vi kunne vunnet mer. Jeg gjorde nemlig den gigantiske blemmen med å legge igjen både veska mi og tilsynelatende hodet i frokostsalen en dag. Det tok jammen i meg flere timer før noen ringte opp på rommet og lurte på om jeg var Ida og om jeg savnet veska mi. Ææææ, det er da man blir litt klam i nakken og hjertet slår over i dobbel takt. Javisst hadde jeg glemt den. Milde måne! Er det mulig? Jeg passer jo alltid på tingene mine. Det jeg hadde i veska var bare det viktigste så klart. Passene til oss begge, mobiltelefonen, kameraet, kortene mine (førerkort, bankkort, Mastercard osv.) og nesten alle pengene våre som vi hadde tatt ut et par dager før. Nydelig tenkte jeg så har vi mistet alt. Den hyggelige mannen kom opp på rommet og leverte veska. Heldigvis var alt i den bortsett fra at noen hadde tatt nesten alle pengene. Ja, ja, Jeg kan jo bare skylde meg selv. Egentlig er jeg jo bare sjeleglad for at alt annet fortsatt var i den. Vi gjettet oss frem til at vi nå hadde mistet en plass mellom 150-200 dollar. Nydelig Ida! Så fint å dele ut penger sånn, håper den som tok de hadde veldig bruk for de og har god samvittighet. Ikke så stolt av meg selv nå kan du si… Nå holder jeg hardt på veska hvor enn jeg går, ikke fordi jeg er redd for at noen skal ta den fra meg. Jeg er vel mer bekymret for at jeg skal legge den igjen en plass sammen med bevisstheten og hukommelsen.

Når sjokket hadde lagt seg dro vi på en sportspub og spiste kyllingvinger og drakk øl. Uten at vi visste noe om det så var det en MMA turnering som de fleste var opptatt med å følge med på så det ble god stemning i lokalet. Selv er jeg ikke så begeistret for sporten, synes boksing er mer fair. Uansett var det jo artig å få med seg.

Men var det helt Texas i Texas da? Njæ, men man merker at man er i en stat hvor det er helt vanlig å bære våpen. Det står på alle dører til butikker og resturanter at det enten ikke er lov å ta med våpen inn eller at det ikke er lov å ta med våpen inn som ikke er registrert. Ellers har vi vært ekstra nøye med å ikke bryte noen lover for dette er jo en stat med dødstraff må vite. Da må man for all del holde seg på den rette siden av loven. De må forresten kvitte seg med den loven der. Jeg trodde vi alle kunne være enige om at det ikke er greit å ta livet av folk. Det er hele 32 stater i USA som fortsatt har denne formen for straff. Tror du de gjør det for at det er rimeligere enn å ha de i fengsel? Neida, det er nemlig ikke det, det er vanvittig mye dyrere. Prisen kommer litt an på antallet anker og det kommer også an på staten ettersom jeg skjønner. Det er oftest en drøss med anker og sikkert minst 7 papirmøller som må ordnes og sorteres. Den innsatte må også settes på en høysikkerthetsavdeling og koster dermed mye mer. De får heller ikke jobbe når de sitter her så de får ikke gjort noe fornuftig heller. 39 mennesker ble henrettet i 2013 og det var mye færre enn årene før. Etter et raskt søk fant jeg ut at i snitt vil 1 dødstraff koste 1,26 millioner dollar. Jeg er helt sikker på at dette landet kunne brukt alle disse pengene på noe mye mer fornuftig enn å henrette alle disse menneskene.

Turen videre skulle så gå til Las Vegas, men nå var vi jo så godt i gang med kjøringa, kanskje vi kunne avbestille flybilletten og kjøre hele veien over til vestkysten? Neida, det kunne vi selvsakt ikke så det måtte bli fly. Først en tur til Phoenix og deretter til Las Vegas. Før det var klappet og klart før en ny flytur gikk vi på en ørliten ostekake-smell på Cheesekake Factory. Mmmmm….