Så var det slutt på ferien. Amund og Kathrine kjørte alene ned til Fort Lauderdale for å fly hjem og vi hadde funnet oss et rimelig resort litt nærmere Disney World som vi skulle bo på frem til helga. Å si at det var er resort var å overdrive kraftig, det var et motell som hadde basseng og en skikkelig stusselig minigolfbane. Heldigvis var vi nabo med en sportsbar med magiske kyllingvinger så vi klarte oss. Leiebilen denne gangen ble en liten hvit Mazda 2 som gikk undet kallenavnet Egget. Vi fikk inn noen ekstra effektive arbeidsdager her, for her var det ikke mye som forrstyrret oss. Du kan si at det nå er tilbake til hverdagen, men hverdagen er jo litt rar.

Det siste vi besøkte i Orlando var museet til Titanic. Her kan du komme å gå rundt alene eller bli med på guidet tur. Om du er blodfan kan du naturligvis kle deg opp i din fineste stas og være med på 7-10 retters middag hver fredag og lørdag kveld hos første klasse på skipet. Vi derimot kjøpte oss billett og ventet på den guidede turen som skulle starte en snau halvtime etterpå. Billetten var et skikkelig boardig kort med navnet til en passasjer på baksiden. Der sto det navn og alder, hvem vedkommende reiste sammen med og på hvilken klasse den reiste med på skipet.

Når guiden vår kom var det en riktig skuespiller som hadde tatt rollen som Thomas Andrews.  Han hadde tegnet skipet og var med på jomfruturen for å se at alt gikk som planlagt og notere feil og mangler. Dermed visste denne mannen utmerket godt at skipet slett ikke var utrustet med så mange livbåter at det var plass til alle passasjerene. De hadde kun det minimumet av hva som var lovpålagt for at man skulle ha godt med plass for promenader på dekk.

Mr. Andrews guidet oss igjennom det hele. Vi fikk se masser av saker som har blitt hentet opp fra området der båten ligger nå. Det har ikke blitt hentet noe fra selve skipet, for dette regnes som en gravplass, men fra feltet rundt har det blitt funnet masse som har blitt tatt med opp til overflaten. Mye av det er overraskende godt bevart. Noe av det som var utstillt var ting som var laget likt til søsterskipene og var dermed stillt ut for at man kunne danne seg et bilde av hva som var med. Vi var inne i telegramrommet der de febrilsk jobbet med å sende ut mange passasjerers telegrammer i steden for å høre på advarsler om at det var mye is i vente. En av førsteklasse lugarene var gjenoppbygget som de var ved avreise og var riktig så flott. De har til og med funnet en flaske med Champagne. Den er fullstendig inntakt og man har testet innholdet og funnet ut at det faktisk er Champagne i den, ikke en eneste dråte saltvann. Det er jammen ikke dårlig.

Visste du at skipet het R.M.S Titanic? og at R.M.S står for Royal Mail Steamer? Det stemmer, det var også et skip for å frakte post og annet gods. Vi gikk igjennom lasterommet på skipet og fant en liste over alt de hadde med seg. Det var bare en bil med og den var forsikret for nærmere 70 000 kroner. Annet enn dette var det over 856 ruller med linoleum, 637 kasser med te, 1514 sekker med poteter, 63 kasser med Champagne, 12 kasser med strutsefjær, 2 kasser med hestehår og mye mer. Det var også utstillt en kasse med servise som var sikkert var godt pakket inn for det har blitt hentet opp fra havbunnen og det så like fint ut.

Den berømte trappa som leder alle fra lugarene og inn i spisesalen er godt kjent, ikke minst fra storfilmen fra 1997. Det var artig å få sett den, men i motsetning til ei som var med på samme guidede tur som oss, fikk jeg verken tårer i øyekroken eller ukontrollerte skjelvinger i underleppa av synet. (Bevares!) Det var ikke lov å ta bilder underveis, men jeg dristet meg til det likevel når vi gikk alene etter den guidede turen. Fy skamme meg!

Vi var også ute på dekk på båten og her var det kaldt, de hadde gjort det sånn med vilje for at man skulle få følelsen av å være ute på dekk denne natten som skipet gikk ned. Vi fikk også ta på et isfjell somde hadde laget og fikk utfordringen om å holde på det i 10 litt lange sekunder. Det var bare jeg og Espen som holdt helt til slutten :) Det var kaldt, men is har jo en tendens til å være det. Dette var for at vi skulle kjenne hvor kaldt det var i vannet denne natten. Faktisk var det ennå 4 grader kaldere enn isen vi holdt på for saltvann fryser ved lavere temperatur enn ferskvann. Da får man jo virkelig et innblikk i hvor kaldt det var. Ikke rart at de som ikke druknet frøys ihjæl, for man kan ikke overleve lenge i den temperaturen. Vi kom til et rom hvor det sto navnet på alle som hadde vært med på skipet, hvilken klasse de hadde reist med og om de hadde dødd eller overlevd. Da lette vi alle etter navnet på den vi hadde på billetten vår. Jeg reiste på første klasse med min mann og sønn. Både min sønn og jeg overlevde, men min mann druknet ombord på skipet. Han på Espen sin billett reiste på andre klasse og døde.

Helt på slutten fikk vi se en del av skipet som sikkert ble flenget av da det sank, men som har blitt hentet opp igjen. Den fikk vi naturligvis ikke lov å ta på, men den var så nærme tauet og jeg tror vel ikke etter at den har ligget i nærmere 100 år på bunnen av havet at mitt håndtrykk vil forvitre den noe særlig mer så jeg og Espen tok på den begge to. Fy skamme oss!

Som de fleste andre attraksjonene i Orlando ender denne turen også i en souvernirbutikk hvor du kan kjøpe allskens mulig tral. Utenom hele serviser fra første til tredje klasse og bestikk i det samme kan du få kjøpt kull. Ja, det stemmer. Kullet er hentet fra havets bunn og er dermed det eneste du kan eie fra dette skipet og de har delt det inn i passende små smuler som du kan kjøpe til en latterlig pris. (Om du ikke går for denne digre klumpen på bildet for en enda latterligere pris). Enten kan du kjøpe smula di i en eske eller kanskje du vil ha det på et kjede rundt halsen? Valget er ditt. Galskapen lenge leve.