Etter dette snøkaoset med hele 10 cm snø på bakken og hauger av salt på fortauene måtte vi begynne å lete etter en flybillett. Det er helt klart risikabelt for det kan jo tenkes at det kommer 3 cm med snø den dagen vi skal ut å fly og da er vi jo like langt. Da hekter de sikkert kroken på døra igjen og stenger hele landet nok en gang. Saken er bare den at det er et stykke fra Washington til Florida. Vi rekker nå ikke å reise til Atlanta med buss for så igjen å reise videre til Florida så det må bli fly.

Hva gjelder dette hastverket plutselig? Jo vi skal jo møte Amund og Kathrine vettu. Vi gleder oss som små unger. Espen har tatt ferie og nå skal vi kose oss veldig. Ikke minst gleder jeg meg til å kaste ullstilongsen og kanskje ha på meg et annet skift med klær. Det er ingen hemmelighet at vi ikke lukter blomster nå. Det kommer til et punkt etter noen dager hvor det ikke holder å dusje og skifte undertøy da man likevel skal ha på seg den samme svette ulltrøya og stilongsen. Erfaringsmessig (etter å ha gått bak et par gamle tanter på gata og det har sikkert du gjort også) blir det heller ikke bedre av å dynke seg ned med parfyme. Lukten av gammel svette blandet med kjærringparfyme og Elnett er kanskje værre enn bare svette. Vi skal naturligvis spare det langveisfarende paret for dette og ha på oss noe nytt og fresht før vi setter oss på flyet.

Så nå som vi blir nødt til å bli værende i Washington til over helga får vi jo tid til å utforske mer av byen, det er jo ikke det værste for det er jo en virkelig flott by. Hele byen ser ut til å stort sett ha gamle byggninger. Etter å ha gått rundt i store deler av denne byen er jeg faktisk veldig imponert. Jeg har aldri vært i en så ren og ryddig by. Det finnes ikke noe søppel, uress eller blader et eneste sted der det ikke skal være. Det er store gode fortau og det er lett å orientere seg rundt i byen. Gatene har bokstaver på langs og tall på tvers så å finne frem er lekende lett. Det er ikke sånn storby følelse som i New York, men jeg kan kanskje sammenligne dette med Oslo og Bergen om du skjønner hva jeg mener. Forskjellen er bare at begge disse byene er ganske mye større enn de vi har hjemme så klart.

Vi måtte også bytte hotell og booket igjen på den nettsiden vi brukte sist. Det er Hotwire, her kan man velge by og område i byen du vil bo, men siden dette er en side hvor hoteller selger de rommene de ellers ikke ville solgt til full pris får du ikke vite navnet på hotellet før du har betalt. Du får velge område i byen og stjernerangering, men får altså ikke vite navnet. Det har aldri spilt noen rolle for meg hva hotellet heter bare det er i et område som er greit. Så nå hadde vi igjen booket uten å vite hva hotellet het og tror du ikke at det ble et nytt Hilton hotel, bare et annet sted i byen. Flott, samme sirkuset med internett og frokost. Når vi kommer inn på hotellet blir vi først nesten løpt ned av en gjeng 15-16 åringer på utsiden. Inne i resepsjonen står noe jeg vil raskt gjette var over 200 mennesker av samme alder som de vi ble løpt ned av på utsiden. Av alle disse var gutta kledd i dress og slips, jentene i høyehæler og mange av de altfor for korte skjørt. Hva er dette for slags opplegg? Det myldrer og kryr av dem og støynivået var høyere enn tørka på en kornsilo. Vi fikk kastet oss inn i heisen opp til 8. etasje sammen med 10 av de unge fnisende småripsa.

De fleste av de har et navnskilt på seg sånn som folk ofte har på konferanser. Navnet på konferansen var Naimun og etter et kjapt google søk fikk vi vite ennå mer. Det var altså verdens største ungdomssamling med over 3000 deltagere. De ble delt inn i grupper og delegasjoner for alle de ulike landene i FN. Her simulerte de altså de største av verdens problemer og forsøkte å løse de. Dette er altså fremtiden vår folkens og sånn mellom oss håper jeg for all del at de finner litt mer folkeskikk på veien inn i en eventuell jobb i FN.

Vi rakk å gå på Smithsonian når de dagen etter snøkaoset følte at det var trygt å gå ut igjen så vi koste oss på selveste Valentines Day på museet for Natural History. Kan du tenke deg noe mer romantisk? Vel, kanskje ikke det riktige ordvalget, men det var veldig spennende. Vi har nå sett på en måte hele jordas historie. Fra encellede mikroorganismer til massevis av fossiler. Mange dinosauruser. Hele skjelett av Tyrranosaurus Rex, langhalser og mange flere. Virkelig imponerende. Så over til hvordan dyrene har utviklet seg fra de de var rett etter dinosaurusene takket for seg og frem til i dag. Du vet de har utviklet seg sånn som oss fra å gå med krum rygg med liten hjerne har vi nå en betydelig større hjerne enn før og rak rygg. Ganske stilig når man ser det sånn. Vi har sett menneskeskjeletter som er 3 millioner år gamle og da var en gjennomsnittlig kvinne rundt en meter høy. I en fotoboks tok jeg bilde av meg selv og fikk det omgjort til hvordan jeg hadde sett ut som neandertaler. Resultatet var imponerende, ikke at jeg kjente meg igjen, men det er vel på flere måter betryggende.

De hadde en imponerende samling av krystaller og edelsteiner. Noen av diamantene, safirene og rubinene var satt sammen til fantastiske smykker. I blendt disse er også den kjente blå diamanten kjent som Hope diamanten. Denne har en imponerende og veldig lang historie. Den ble tatt med fra India og solgt til kong Ludvig (en av de) i Frankrike for så å bli borte i flere år. Den dukket opp igjen, men da om trent kun bare halvpsrten av den da den hadde blitt delt. Den fant sin vei igjennom flere salg og var innom mange familier frem til den ble kjøpt av en Harry Winston som donerte diamanten til Smithsonian i 1958.

Det var ikke bare livet over vann vi fikk se, men massevis av fisker og skjell og Espen kjente igjen en del fra når vi var på Gili og han tok dykkelappen. Skjelettet til en hva er ufattelig stort og verdens største blekksprut som noen gang er funnet er ubehagelig stor og lang.

Man trenger en hel dag og om du virkelig vil lese på alle skilt og gjøre og se alt, er du veldig nøye trenger du sikkert 3 dager. Vi nøyde oss med en og var godt fornøyd med det. Dette var bare en avdeling av det som utgjør verden største museum, jeg antar at du kan bruke mange uker på å utforske alt.

Siden vi hadde ennå flere dager sveivet vi innom den delen av Smithsonian som er mest populær og har over 6 millioner besøkende. Nemlig Air and Space Museum. Vi har nå sett på både flyet og flytrafikkens historie fra den spede begynnelse frem til i dag. Der hadde de et av Amelia Earharts fly som hun har satt verdensrekord med. Det fantes også massevis av informasjon om hennes rekorder og liv forøvrig. Visste du at denne damen i likhet med flere kjendiser i vår tid laget sitt eget klesmerke. Hennes bestod av praktiske, men feminine klær for kvinner.

Det  var en egen avdeling for fly fra andre verdenskrig hvor vi fikk sett både Spittfire og Messerschmitt fly. Til og med var det et lite hjørne som hedret Wasps (Women Airforce Servive Pilot). Nemlig de kvinnlige pilotene som fløy under krigen selv da det slettes ikke var vanlig med kvinnelige piloter i militæret og ikke ble det satt særlig pris på heller av mange.

Vi fikk både se og gå inn i cockpiten til flere fly, til og med en stor Boeing 747. Når vi var ferdige med alle mulig tenkelige fly og droner brukt både til passasjer og spionoppdrag var det tid for verdensrommet. Ikke rart at dette er et godt besøkt museum for her har de utstillt flere landingskapsler som romfarere har kommet tilbake til jorda i etter de har vært på langtur. Inkludert den som godeste Neil Armstrong var med i. Vi har tatt på en stein fra månen (føles ut som en hvilket som helst stein forøvrig) og vært inne i flere romskip. Vi har både sett og fått opplæring i hvordan man må kjøre denne raketten for å løsrive seg fra jordas gravitasjonsfelt og hvordan man så skal lande på månen når man da kommer så langt. Dette er rimelig kompliserte saker så det var godt for min del at dette var illustrert med bilder på en passelig barnslig måte :)

Espen synes det var veldig spennende med den avdelingen som omhandlet landingen på Mars. Der var det stort sett bare bilder og en liten videosnutt av selve landingen. Da begynnte jeg å bli trøtt og synes jo bildene var fine, men bevares det var jo stort sett bare rødt støv og sand på alle sammen. Espen lurte på om ikke jeg synes det var gøy, ‘Dette er jo historie som skjer nå da Ida, i vår tid’ Jeg synes det er mye mer spennende med historie som har vært og var utålmodig etter å komme inn i avdelingen for andre verdenskrig.

Man blir sliten i beina og trøtt i hodet av å gå på museum og jeg kan bare fantasere om hvordan det er for barn. Det var slett ikke mye folk på museumene når vi var der, men noen var det. Så spesiellt små gutter som var over seg av begeistring for både dinosauruser, fly, romdrakter og romskip. Det er virkelig et eldorado for barn også vil jeg tro for enkelte avdelinger var spesielt rettet mot de som heller vil ta på ting og for eksempel sjekke ut trykkforandringer på egenhånd. Barna og Espen stortrivdes med en luke som var umulig å lukke opp når den var sugd inn av vakum og lett kunne løftes når du slapp inn luft i den igjen, artig for dem det. :)

Det har blitt mer tid til vandring i gatene og vindushopping i Georgetown. Vi har spist mat på en vaskeekte diner som hadde jukebox og greier. Vi har fått en ny resturant favoritt og det beste er at der får du så mye mat at jeg og Espen kan dele en middag. Dette er en meksikansk kjede som vi har tenk til å spise på flere ganger. Vi har til og med tatt turen innom en kino for å se The Monuments Men. Jeg synes den var fin, men Espen var ikke så imponert.

Etter noen dager ekstra i Washington var det tid for å ta flyet til Fort Lauderdale i Florida, med en liten mellomlanding i Atlanta. Turen gikk fin fint og jammen rakk vi både å få tak i egen baggasje, hente leiebil og komme oss inn på flyplassen igjen for å møte Amund og Kathrine før de kom ut av passkontrollen.

Jeg kan melde om meget behagelig shorts temperatur i stålende solskinn. Da kan jeg endelig klippe beina av olabuksa og legge ullstilongsen et sted jeg sikkert ikke finner den igjen.