Nå er vi tilbake til sivilisasjonen igjen. Her er det i allefall en brukbar internettforbindelse. Det var jammen godt ikke Espen skulle jobbet på Gili for det var en tålmodighetsprøvelse å komme seg på facebook. Dermed ble det total bloggerstopp også for opplastning av blogginnlegget (julekortet) på julaften tok laaaang tid. Det vil også si at denne bloggposten sikkert blir litt lang :)

Vi har hatt en fin fin tur. På vei til båten fra Ubud ble vi kjent med Matt og Gaby, han fra London og ho fra Sveits. Det viste seg at de skulle til Gili Air de også og hadde også vært der i 2009 sånn som oss. Men vi var litt bedre forberedt på utviklingen på øya for vi var jo der i fjor også. Båten vi tok gikk bare til Trawangan (den største av de 3 øyene) så vi fire gikk sammen og spleiset på en båt som kunne ta oss til Air siden det var noe timer til rutebåten gikk. De var kjempehyggelige, de bor i London og har reist til mange av de stedene vi også har reist til i Asia, da får man fort mye å snakke om.

Da vi kom frem tok det ikke lange stunden før vi skjønte at vi hadde bomma veldig på der vi trodde vi skulle og og der vi faktisk skulle bo. Stedet vi skulle bo på var omtrentlig et kvarter å gå fra favoritt resturanten og der ting skjer. Det var ikke helt det vi hadde sett for oss. Vi bestemte oss raskt for å prøve å finne noe nærmere. Jada, nå tenker du at det er latskap, men det føles faktisk litt langt når man kan gå rundt hele øya på 45 minutter og mest sannsynlig vil innom "hjemmet" et par ganger i løpet av dagen. Uansett så gikk vi oss en runde for å høre og jammen hadde de ikke plass til oss på Chill Out! Det er favoritt resturanten, men de har bungalower også. De hadde bare familiebungalowen ledig, hvilket betydde at vi hadde stor plass :) to dobbeltsenger, en køyeseng og en barneseng. Ikke bare det, men den var billigere enn den vi egentlig hadde booket også. Fordi vi hadde betalt et depositum så sov vi en natt der vi hadde booket og flyttet til Chill Out dagen etter.

Lille julaften var det litt regn, men vi koste oss likevel. Jeg er nok en av de få som kan bli solbrent når det regner, men nå har jeg testet ut det også :) Det var tid for å forberede julegaven til Espen så vi gikk til Manta Dive for å få i gang dykkersertifikatprosessen. Det er jo et skjema man må fylle ut med navn og adresse og at man skriver under på at det finnes en risiko og bla, bla, bla. Det skal svares på om man har noen allergier og ja, det har jo Espen. Riktig nok er det allerværst med hest, men det er jo greit å svare riktig på det. Det som også undres over på skjemaet er om han har astma. Ja, det er liksom det eneste man skal passe seg for som dykker, ikke kult å få astmaanfall 18 meter under vann vil jeg tro. Det er jo lenge siden han har hatt noe problemer med dette, vi sa han var syk og brukte medisiner som liten, hadde en liten episode for 10 år siden, men ikke etter det. De på dykkersenteret ville likevel at han skulle gå til klinikken for å få en godkjenning, så da bar det til legen igjen.

Legebesøk er alltid en opplevelse i enten den ene eller aller helst den andre enden av skalaen og det ble det her også. Når vi kom frem var det første som møtte oss en benk med en skål og en diger kniv på verandaen. Wow! Det er velkomsten sin, 'her amputerer vi med denne brødkniven ute så det ikke blir så mye søl inne' var det første jeg tenkte, men det er nok ikke sånn altså (håper ikke det). Videre ble vi møtt av en ung mann i shorts og møkkete tskjorte, han var sykepleier. Vi fortalte hva vi ville ha, nemlig en lapp med godkjenning fra en lege. Legen var ute et øyeblikk så da satt vi der i mørket og venta. Strømmen hadde nemlig gått så man hadde døra oppe så sollyset slapp inn. Da legen kom var han en hyggelig, men tafatt type. Han ba Espen legge seg ned på benken, ligge helt stille og slappe helt av så han kunne lytte på pusten hans. Vel, det er vel neppe sånn man best finner ut om man kan få astmaanfall under fysisk aktivitet, men det spilte ingen rolle. Vi visste han kunne dykke, vi måtte bare ha et papir på det, hvilket han fikk selvsakt. Legen lyste inn i ørene på Espen også, jeg har aldri hørt om noen som har astma i ørene før. På en annen side kan man fort være gravid hvis man har rusk i venste øye også så det er nok best å være ekstra grundig :) Tilbake til dykkesenteret fikk vi levert både ferdig utfyllt skjema og godkjenning fra legen og dermed var dykkereventyret i gang. 3 dager skulle det hele ta, ikke mere sier du? Neida, men dette er da 3 fulle og hele dager. Julaften, 1.juledag og 2. juledag. Jeg var teit og trodde han hadde tid til lunsj sammen med sin kone i mellom slaga, men den gang ei. Men når mannen er glad er allting godt, det lærte jeg meg for en stund siden og jeg kan underholde meg selv :)

På julaften gikk vi ned på stranda med nisseluene våre for å ta bilde til julekortet og spiste frokost, deretter var Espen borte til kvelden. Den dagen traff jeg Malin og Felicia fra Sverige. De er begge fra Borås, men har bodd i Australia i nesten 2 år. De er på vei hjem, men tar seg god tid på veien for å reise litt rundt (god plan). Med seg har de PT (Party Turte) han er en liten keramikkskilpadde med en helt egen personlighet og nå selvsakt en facebook side. Han drakk øl med oss hele julaften fra sitt eget lille ølglass. Julepynt fikk han på skjellet sitt også, ikke dårlig.

Julaften blir rar vettu, i varmen uten familie og venner. Dessuten er det jo bare vi i Skandinavia som feirer jul som vi gjør, så på julaften er det full fest. Resturanten var nydelig festpyntet og alle hadde nisseluer på seg og muslimer var de også, alle sammen. Det er noe å tenke på forresten, tror nok bare det er en håndfull muslimer som ikke synes jula er helt okay. Akuratt som at jeg synes ramadan er helt okay, bare ikke taxisjåføren min sovner bak rattet av utmattelse. Faktisk har jeg opplevd her at de synes det er ganske stas med både nisseluer og juletrær, men julekrybbe er nok å pushe det.

Middagen på julaften ville vi tilbringe med de vennene vi hadde nylig fått så både Matt, Gaby, Malin, Felicia og PT spiste med oss. Det var veldig hyggelig, Vi spiste nydelig grillmat og hadde naturligvis Bintang til, det fungerer både som sommerøl og juleøl. Vi synes ikke julaften er helt rett med full fest så når volumet på høytalerne ble skrudd opp, folk ble mer og mer "magiske" av ulike sopper og det lå en søt eim av gress i lufta takket vi for oss. Ikke det at det ikke er artig med en fest, men på julaften da? Jeg nynnet litt for meg selv 'nå går de gamle hjem' så tror du ikke, at de andre i selskapet vårt ville hjem de også. Desverre var det ikke sånn for de fleste andre hvor målet på julaften er å bli så full som over hodet mulig. Dette lystig akkompagnert med musikk et stykke utenfor min svært brede musikksmak med volumet høyere enn man kan fatte. Bungalower er ikke isolert, rett og slett fordi de ikke trenger å være det, men mot lyden denne natten hadde det vært... La oss kalle det beroligende. Jeg tenkte at dette ville jo gi seg sånn i 2-3 tiden når folk er for fulle eller for litne til å danse videre, men neida. Musikken stoppet ikke før klokken var 07.30 og da var jo jeg klar for frokost igjen! Ja den ungdommen du :)

I julepresang fikk jeg av Sigrun en skikkelig jentegave som jeg ble svært glad for nemlig mascara og øyenskygge fra Dior, tusen, tusen takk Sigrun! Av Espen fikk jeg en nydelig ring som jeg har ønsket meg :) Og av vår kjære nabo Giada fikk jeg et smykke med steiner og krystaller som jeg kan ha både som armbånd, fotlenke, halskjede eller på toppen av hodet som en krone. Den siste varianten er for øyeblikket favoritten og overraskende nok synes min kjære mann det ser fint ut også. Espen har jo fått dykkerkurset, men i tillegg en t-skjorte, han måtte jo få noe å pakke opp :) Vi har også fått andre gaver, men de har visst funnet veien inn på kontoen vår, tusen takk for de også, dere er veldig snille.

Når jeg satt i gazeboen min på stranda 1. juledag, godt ferdig med frokosten og prøvde å lære meg selv flere indonesiske gloser ble jeg vitne til både engelsk og australsk julefeiring. Jeg så den ene gjengen etter den andre komme krypende ned for å bestille Champagne og appelsinjuice (som de blandet! SYND og SKAM!) og prate høylytt over alt de ikke husket fra natten før og angsten den ene eller den andre hadde. Bevares, det finnes da så mange andre dager i året for dette gjør det ikke? Uansett var det nå vittig å oppleve det sånn fra første rad der jeg satt med verken nerver eller angst med nesa i gloseboka mi :)

Det har vært noen late dager med soling, bading og snorkling. Espen har fått dykkerlappen og er godt fornøyd med det. Tiden for å reise hjem nærmet seg og vi var jo invitert til en stor fest på et digert Mansion i Ubud som jeg tror hadde vært en megaopplevelse. Desverre merket jeg godt på min kjære ektemann at han selv ikke etter god tid til å venne seg til tanken var særlig gira. Jeg hadde ikke samvittighet til å starte det nye året i et fremmed land på en fest som han overhodet ikke ville på (selv om jeg vet at han hadde blitt med, (for min skyld) men hadde sittet forkommet i et hjørne et sted). Dermed sa jeg at vi kunne bli på Gili til over nyttår og forslaget ble møtt av et digert smil. (Stjerne i boka?)

Vi fikk booket om billetten og skaffet et nytt sted å bo (den bungalowen vi hadde var opptatt videre) og denne var enda billigere enn den forrige så prisen var ikke så ille heller.
Når den egentlige hjemreisedatoen kom var jeg overhodet ikke i form til å sitte på noen båt. Her kom på en måte den eneste kjeppen i romjula. Du kan kalle det hva du vil, matforgiftning, omgangsyke og en del flere grafiske navn som jeg ikke trenger å nevne, men jeg er sikker på at du skjønner hva jeg mener. Det var jo flott da at vi ikke skulle kjøre båt, men vi skulle jo bytte sted å bo. 100 meter er ikke langt å gå, men gurimalla så langt det er når du aller helst vil krølle deg sammen på baderomsgulvet og aldri spise mat noen gang igjen. Espen, reddaren i nöden pakket min sekk, sjekket ut og bar mine ting til det nye stedet så jeg hadde kun meg selv og mitt å tenke på. Det er en kraftanstrengelse å forflytte seg når man er syk, men når man i tillegg egentlig ikke bør være mer enn 7 skritt unna et toalett gjør det turen litt ekstra spennende. For all del, det gikk fint, jeg rakk frem og jeg kunne igjen krølle meg sammen og bestemme meg for at mat var ikke noe jeg ville ha på veldig lenge.

Dette var ikke av den velkjente 24 timers varianten, neida, så flaks har man ikke og uten mat og drikke funker en stund, men i denne varmen kan jeg høre mammas stemme i bakhodet; 'Det er farlig Ida, du må drikke du må ha i deg noe mat, noe salt. Du MÅ drikke det her er farlig' Og hva gjør Ida da? Joda, da drikker Ida en kork med vann også kaster ho opp en kork med vann. Sånn går nu timan til man klarer å holde på vann. Deretter gjør man det samme med Ritz kjeks. Tror du jeg har gjort det før? Jada, dette er fast rutine. Det som er genialt med Ritz kjeks (seriøst jeg er ikke sponsa her) er at de er passelig små, smaker ikke så mye, men har salt på seg (ikke minst får man tak i de i nesten hele verden). En generell regel er hvis man klarer å holde på ca. en halv pakke så er du klar for ditt første lille måltid med ordentlig mat. Her liker jeg å gå for akuratt det jeg har lyst på der og da. Vanligvis er dette noe enkelt som toast, pizza eller nudler, men desverre var det fårikål denne gangen. Det er et ønske som er vanskelig å oppfylle på Gili. Da ble det en tørr brødskive i steden. Denne runden var jeg ute (veldig forsiktig) for første gang på flere dager på nyttårsaften på dagen. Turen gikk til favoritt resturanten hvor både Will, vår faste kelner og min indonesiske samtalepartner (han hjelper meg med indonesisk, jeg helper han med engelsk, vi har en grei avtale) og resturantens eiere hadde vært urolige for meg når jeg var syk. Espen hadde naturligvis vært her å spist alene når jeg var syk. Her spiste jeg litt av Espen sin pommes frites og sa meg fornøyd med det før turen gikk hjem igjen. Da var jeg passelig utslitt og lå strøken resten av kvelden. Dette var jo ikke helt den nyttårsaften jeg hadde tenkt meg, men sånn kan det gå. På disse dagene har vi sett massevis av Breaking Bad episoder ettersom vi ikke har sett på den serien siden sesong 3, Espen har vært ute på dykketur og spist god middag på resturant alene, stakkars.

Når man skal sjekke ut på morgenen 1. nyttårsdag er det helt okay at nyttårsaften gikk rolig for seg. Det betyr ikke at de som jobber på stedet der du har bodd har tatt det rolig (og ja, i ettertid burde vi ha sett denne komme). Så når man da skal nå en båt som går fra havna klokka 08.30, bør være der i god tid og kjøpe billett først og selvsakt må gå ned for Espen er megaallergisk (på en skala fra 1-10 ligger han på 32,6) mot hestedrosjene (altså hestedelen av den)

Etter en stund var det noen som vekket en fyr som lå og sov i en krok. Han kunne i allefall ta i mot betalingen vår etter at vi sa at vi ikke hadde tid til å vente lengre. Vi skulle jo nå båten og hadde ikke tid til å vente på at de skulle våkne etter tidenes fyllekule. Man lever et litt enkelt øyliv når man ikke har noen i resepsjonen 1. nyttårsdag for hallo, det var jo en diger fest natten før, det må man jo skjønne :)

Med min flaks var det passelig kraftig vind denne morgenen. Jeg som blir langt over middels fort sjøsjuk var litt spent på hvordan det kom til å arte seg på sjøen. Vi skulle ta en liten lokal rutebåt fra Air til Trawangan. Fra Trawangan skulle vi ta en større og raskere båt som takler sjøen på en litt annen måte enn den lille smale trebåten. En ting er å kjøre rett på og møte bølgene, men å krysse de er hakket mer spennende. Det ble faktisk litt for spennende for min del, redningsvest er ikke noe man holder på med. Det vil si med mindre du er A: Koreaner og skal snorkle, eller B: Kineser og skal vasse.

Jeg lærte når jeg var mindre og skulle ri på en hest (en av de 5 gangene jeg har gjort det) at hvis man er redd eller stressa så merker hesten det og ingen er glade. Så hvis du er det kan det hjelpe å synge en sang, det distraherer hjernen din og får deg til å puste regelmessig og fokusere på teksten. I hestesammenheng passer det med de fleste sanger, men midt under kryssningen over havet når bølgene slo inn i båten, vi ble våte og jeg prøvde å grave frem en sang kom jeg på noe. Man skal passe seg litt for hvem man velger når man er i en båt. Hodet mitt fant raskt frem til de som IKKE passer og jeg kan nevne; Min båt er så liten, og havet så stort. En annen også som jeg tror er en salme de sang på Titanic, den siste linja er i allefall; Oh, hear us when we cry to Thee, for those in peril on the sea. Ikke lystige saker vettu, så jeg var nødt til å finne en annen sang å nynne på. Når jeg nevnte det for Espen så han på meg med store øyne og trodde jeg var gal. Jeg kan ikke nekte for det, jeg er nok ganske rar, Espen sier jeg tenker for mye.

Vi kom frem med både liten og stor båt, det var en humpete tur og jeg har igjen kommet på at jeg har et komplisert forhold til båter. Favoritt fremkomstmiddelet hvis jeg er nødt til å være med er helt klart tog. Lite bølger og turbulens.

Nå er vi tilbake i Ubud og jeg skal nyte de siste dagene i fulle drag vel vitende om at jeg kommer til å savne Ubud og Bali veldig mye, men vi kommer tilbake en annen gang. Neste stopp er Thailand og vi er i ferd med å finne ut av reiseruta i disse dager.