Klar på at vi skulle reise videre til nordsiden av øya dagen etter skulle vi slappe av den siste kvelden med en god middag og heller starte tidlig på bilturen neste dag. Kvelden før dette hadde vi sittet på hotellrommet og heia på Magnus Carlsen sin siste kamp i VM. Det trakk litt ut i tid så vi bestillte pizza til hotellrommet i steden for å gå ut, latskap, ja vi vet det. Men det er ikke hver dag en nordmann blir verdensmester i sjakk så dette måtte vi se.

Vi måtte finne et nytt hotell for den siste natten, der vi hadde bodd var fullt. Etter litt googling fant vi en resturant som visstnok skulle ha god vestlig mat. Vi jaktet nemlig på en god biff denne kvelden. Denne resturanten viste seg å ligge i et type handelssentrum rett ved motorveien. Vi kan godt si at dette stedet kan sammenlignes med Svinesundparken eller Tunejordet hjemme, men det var hakket større. Her var det flere resturanter, litt normale butikker og et par hoteller. Dermed fant vi både en god resturant og et okay hotell.

Denne resturanten hadde overraskende nok veldig god mat, også hadde de jammen tilbud på øl, sånn kjøp en få en vettu. Så etter en øl, god mat og enda mer øl, så jeg at de hadde et biljardbord inne som ikke var i bruk. Dette følte jeg plutselig for å gjøre noe med. Dermed spillte vi biljard selv om ingen av oss er gode på det altså, og kanskje ikke etter litt øl heller, men gøy var det. Siden vi ikke er gode så tar det jo litt tid å få plassert alle kulene i hullene. Litt ute i spillet vårt kom det to unge kinesiske gutter (tipper de var sånn rundt 13 år) de satte seg ned på et bord for å se på oss litt diskret. De ventet jo på at vi skulle bli ferdige så de kunne spille etter oss. Det var bare det da vettu at det tok litt tid, selv etter vi bare hadde en kule igjen hver. He he, ja så det ble liksom litt kleint etterhvert. (Jeg tror de lo litt av oss) Da vi endelig var ferdige og gikk og satte oss gikk det som jeg fryktet. Disse guttene var jo som kinesere flest, latterlig gode på det de velger å bruke tiden sin på, så de brukte sikkert bare 5 minutter på et helt spill og lekte seg etterpå med ulike triks. Æsj, ja da var det bare for oss å krype tilbake til hotellet. Vi hadde hatt den artigste kvelden i Borneo til nå. Både god mat (det er ikke så lett å finne her skjønner du), øl og lekt oss med biljard. Jeg tror nok ikke de på resturanten har sett noen andre spille så dårlig som oss, men det viktigste var jo at vi hadde det gøy, vi var jo tross alt ute for å feire Magnus Carlsen :)

Dagen etter spiste vi frokost på en resturant ved siden av hotellet. Eller det vil si at Espen spiste frokost, jeg så mest på. Han som drev resturanten var ikke så stødig i engelsk så når Espen bestillte nudler og jeg sa at jeg ville ha det samme falt mannen av. Så Espen fikk sine nudler, jeg fikk mangojuice. Det får jo være grenser for hva man kan få med seg. Jeg ble egentlig litt glad til for jeg smakte på nudlene til Espen og det var helt klart ingen høydare så jeg gikk på butikken og kjøpte noen halal Mariekjeks (usikker på om hva som menes med det) og tenkte det fikk holde.

På vei norover ble vi rent overrasket over veien, vi kjørte nesten alene på veien og veien var overraskende bra. Det vil si helt til den ikke var det. Plutselig kom vi til et stykke på noen kilometer hvor det var forbausende store hull i veien og ettersom vi ikke har en Jeep måtte vi ta det veldig pent her. Vi kjørte over en fjellknaus her også og veien her var veldig svingete. Veien gikk opp og naturligvis gikk den ned på den andre siden. Her var det en lastebil som sikkert hadde mistet bremsene og ikke klart en sving for den lå sidelengs i en grøft. Han hadde allerede fått hjelp så vi kjørte videre.

Etter å ha kjørt milevis uten så mye som tegn til noe som lignet resturanter eller butikker stoppet vi på et sted når det plutselig åpenbarte seg en når vi kom frem til kysten. Det sto Family Resturant og vi tenkte at de sikkert hadde noe vi kunne spise. Så feil kan man altså ta. Vi gikk inn og hilste på de som drev stedet som henviste oss til et bord ute på brygga. Resturanten sto på stylter ute i vannet og var koselig nok. Etter en stund kom en mann og lurte på om vi ville ha noe å drikke, vi takket ja og sa vi gjerne ville ha mat også. 'ahh, food' svarte mannen og forsvant og vi trodde han gikk for å hente menyer. Mannen kom så tilbake tomhendt for så å si 'fish, prawn'. Okay, tenkte vi så de har ikke det helt store utvalget, vi svarte 'fish'. Deretter strakk ikke vokabularet hans til lengre og vi måtte følge han inn på kjøkkenet. Der var det en dame som rotet rundt i en plastbalje. Der hadde ho fisk og reker akkurat som han sa. De ville jo at vi skulle velge en fisk, men vi hadde jo ingen forutsetninger for å vite hva som var godt og sa de kunne bare lage noe godt av fisken. Dama tok tak i halen på en kvart fisk og spurte ' steam?, sweet and sour?'. Jeg og Espen så på hverandre og tenkte sweet and sour, bare for å velge noe. Ja, dette kom til å bli spennende og blir vi ikke dårlige nå så blir vi det aldri tenkte vi :) Ute av kjøkkenet spurte de om vi ville ha noe å drikke, te? kaffe? Vi lurte på om de hadde vann. Dama vi snakka med så på oss som om vi var gale. Ikke te? ikke kaffe?, nei takk, vil gjerne drikke noe som ikke er varmt i denne varmen. Det så plutselig ut som at det var et problem at vi ville ha vann, de skjønte det liksom ikke. Det kom en annen dame inn i samtalen og foreslo juice, men det hadde de ikke (he he, er det mulig). Så når jeg sa flaskevann og pekte på en flaske de hadde i kjøleskapet gikk det opp for de. 'Ahh, bottled water' så var ikke det noe problem vi fikk en flaske med to glass. Husk det, vann og flaskevann er to helt forskjellige ting.

Maten kom på et ovalt serveringsfat med to skjeer. Damen spurte så om vi ville ha ris i tillegg, vi takket ja og dermed hadde vi fått fisken, men risen kom når den var klar. Vi ventet en stund på tallerker og bestikk, men vi skjønte at det var noe vi ikke kom til å få. Prøv å spis en hel fisk med skje du a! Det smakte faktisk ikke så værst. Vi trodde jo at dette måltidet kom til å være veldig rimelig, men de har visst hørt om utendingskatt uten å ha sett noen hvite før så det ble langt fra så rimelig som det burde, men men. Det var jo ikke akkurat som om de hadde noe særlig konkurranse der.

Noen mil lengre ned i veien så vi at vi burde finne oss et sted å bo (lykketil) fordi det kom snart til å bli mørkt i tillegg til at været så meget utrygt ut. Troperegn, mørke, dårlige lys på bilen og hullete vei er ingen bra kombinasjon. Helt utrolig nok, fant vi et sted med hotell. Ikke så fint, men det var jo en seng, da kunne jo sjåføren hvile seg litt også som hadde kjørt langt. Middagstilbudet var jo naturlivis meget begrenset på denne plassen jeg er sikker på vår Herre glemte den dagen han var på farten.

Middagen ble inntatt på KFC som de faktisk hadde der. Det er tydelig at dette er ikke stedet hvor de ser så mye turister, faktisk tviler jeg på om de noen gang har sett noen hvite før. Man får liksom følelsen av det når man går inn i en resturant og alle slutter å spise og bare stirrer på deg. Når vi sitter å spiser sitter Espen med ryggen til inngangen. Bak han kommer ungdommene i bygda for å stirre på oss, de modigste går inn og står bak Espen og stirrer ustoppelig, selv når jeg ser tilbake. De roper på flere av vennene sine så de også kan komme og se på oss rare som sitter å spiser. Bevares, kan ikke si at jeg følte meg så vel med dette, aner ikke hvor mange sin facebookside jeg er på nå, men det er nok noen for de er ivrig der.

Dagen etter kommer vi endelig frem til Borneos nordligste punkt Tip of Borneo. Det er en lang nydelig hvit sandstrand. Det er lav sesong nå så det er nesten ingen andre her heller. Har vi nå finni en plass på Borneo som er bra å være?