Vi har etter litt vurdering av byen Kota Kinabalu bestemt at vi leier bil og drar.

Så etter litt styr med å finne noen som vil leie ut biler så fant vi det og dro på vei mot den andre siden av Borneo. Det er nemlig på den andre siden jeg vil finne parken med orangutangene og annet snacks vi vil se.

Turen over tok noen timer og veien var kjedelig. Det er for det meste palmeplantasjer og på grunn av dette er veien også stedvis ganske dårlig fordi det er mye tungtrafikk. Men den var ganske bra på store deler av turen og vi tar oss i å tenke at både veien og trafikken er slående lik den vi er vant hjemme, sett bort i fra at vi kjører på feil side så klart. Det hele føles hakket tryggere enn på Bali. Det regnet egentlig hele veien over i innlandet, som på Bali er det regntid her også, men ved kysten blir det fint igjen.

Til og med bilutleieren ville ha en kontakt in case of emergancy som ikke var med i bilen, det virker seriøst og litt skummelt på en gang. Uansett er det sikkert greit å ha noen å ringe dersom vi blir savnet. Valget av bil falt på en Proton Myvi 1,3 liters motor. Den protesterer høylytt i høy hastighet og ved høyt turtall, men den har nå bragt oss over fjellet. Det sto mellom denne og en 0.6 liter og vi føler at vi har valgt rett :)

Vi kom frem til Sandakan, på kvelden og startet først å lete etter litt mat. Det er jo litt styr før man finner ut av hvor sentrum egentlig er og har det spisesteder? Vi hadde nå ikke spist annet en ritzkjeks, pringles og cola siden frokost. Det er ingen ting av butikker eller resturanter mellom byene her, iallefall ikke langs veien så hvor folk kjøper ting er en gåte for meg. Uansett, når det er så lenge siden man har spist skikkelig mat blir det på en måte mer og mer viktig for stemningen om du skjønner hva jeg mener. Så det er trist å si det, men når vi fant et kjøpesenter (som forøvrig spillte M2M på høytaleranlegget?! Marit og Marions glanstid er nemlig ikke over enda i Asia) som hadde familierestauranten Den Gule Måke (les: McDonalds) så ble det det. Etter litt mat i magen blir alt så meget bedre, så vi var klar for å finne et sted å bo. Vi fant et okay, nytt og rent hotell i utkanten av byen.

Dagen etter var vi klare for orangutanger. Jeg er usikker på hva jeg forventet meg, man kan liksom aldri vite hva man får her. Men ut i fra det vi leste på nettet er dette et senter som tar vare på baby orangutanger so har mista mamman sin, orangutanger som har blitt fanget, skadet eller på andre måter trenger hjelp. På dette senteret får de mat, babyene lærer seg å lage rede, klatre, fange mat osv, som de ellers hadde lært av mamman sin. Det er også veterinærer her som passer på de som er skadet eller har blitt syke, men hele poenget med senteret er ikke å vise de frem til turister. Det er å få lært de så mye eller behandlet de så de kan leve villt i jungelen igjen. Nettopp derfor er det ikke sikkert at man får se noen orangutanger når man kommer og skal se på de. Det er jo synd for turistene, men det betyr rett og slett at senteret har lykkes i jobben sin. Det at man ikke ser noen orangutanger vil nok mest skje i sesongen hvor det er lett for de å finne frukt.

Vi kom til senteret og betalte ved inngangen, det var ikke mange turister her heller, men noen. Man går på en måte i en stor dråpeformet brygge innover i jungelen, litt før man er halvveis er det plass til flere folk sånn at man kan få med seg matingen. Vi kom i god tid før matingen og allerede da var det en orangutang på plass. Han ventet nok på mat, sammen med en del korthale apekatter. De lekte seg i tauene og var ganske festlige å se på. Når det endelig kom en mann med mat, en kurv full av frukt og grønnsaker ble det fest. Man kan virkelig se at de er like oss mennesker og når maten kom våget enda en orangutang seg frem for å spise. De er fantastiske å se på og de spiser veldig, veldig mye. Han ene likte best grønnsaker og tok med seg mat i begge føttene, i munnen og den ene hånda før han satte seg godt til rette for å nyte måltidet. Man trenger visst bare en arm når man skal klatre om man er dreven på det :)

Kompisen hans likte best bananer, veldig mange bananer. Mens vi sto og så på spiste han sikkert 8 klaser med bananer og det er ca. 5-6 bananer på hver klase. Da hadde i allefall jeg blitt mett. De er artige å se på, men etter å ha sett på disse to og en gjeng mindre apekatter halvannen time er man jo fornøyd. så gikk vi brygga videre innover til vi endte opp der vi startet. Det er jo ikke den mest publikumvennlige plassen, men de er tilgitt fordi dette er ikke for turistene, men for å hjelpe orangutangene. Det fantes også et sted i nærheten et par jungle walks, men med regnet hengende over oss, valgte vi å la være. Det vil nok passe best for de som synes planter, fugler, biller, edderkopper og slanger er spennende. De fines visst kjøttetende planter her, det kan jo være litt festlig, men jeg tror de holder seg til mygg og andre lettfordøyelige arter.

Vi har vært innom en liten landsby på stolper i vannet også. Artig å ha sett hvordan folk bor, det var mest kinesere som bodde der. Det var til og med et par resturanter også, men vi var der i mellom måltidene så vi spiste ikke noe.

Malaysia er artig sånn, det er et virrevarr av ulike folkeslag, språk og religioner. Man har i grove trekk, kinesere, indere og malaysiere med hver sine språk og religioner som lever side om side og det meste er skiltet på minst to språk. Malay er forresten veldig likt indonesisk, tror det er nesten som svensk og norsk så jeg får litt bruk for det jag kan på indonesisk, ikke dårlig.

Så igjen lurte vi på hva mer Sandakan har å by på. Det er noen øyer her ute, en av de er det masse skilpadder på og det hadde jo vært artig, det skal visst være veldig fine strender der ute også. Men, det tar 4 timer med båt ut dit og det er kun et hotell på hver av øyene hvilket betyr 0 konkurranse på pris. Ja, du tenkte rett, dermed er det nemlig både dyrt og ikke spesielt bra hotell, man er liksom litt øyfast der ute da. Vi har tenkt frem og tilbake og kommet frem til at vi ikke vil bruke så mye penger på dette. Vi skal jo reise til andre land som ikke er like rimelige som de her i sørøst Asia, så vi må jo egentlig spare litt penger her.

Vi fant en krokodillefarm, det reklamerte seg selv som Crocodile Adventure Land, det var det overhodet ikke. Vi visste ikke hva vi kunne forvente her heller, men vi kunne vel forvente krokodiller om ikke annet. De hadde krokodiller, mange av dem, små, store og helt sykt store. Den ene som het Tako veide 800 kg og hadde spist 4 mennesker når han levde i det fri, derfor ble han flyttet hit og nå spiser han bare en kylling om dagen. Tipper at han tror at han er på rehab av noe slag. Utenom krokodillene i alle størrelser hadde de også, høner, påfugler, geiter, rådyr, ender, kaniner, pytonslange (veldig glad for det), koifisk, bever og aper. I tillegg hadde de en krokodille til som tydelig var sirkuskrokodillen for det var han man kunne se de mate enten klokka 11.45 eller klokka 16.00, han var enda større enn Tako. Vi ble ikke lenge nok til å få med oss matinga så aner ikke hva han spiser, men jeg tipper det var levende. Parken har litt å hente på presentasjon, de kunne hatt navn på dyrene ogda mener jeg ikke som på Tako, men at det sto hvilken type ape, hvilken type, and osv. Ellers kunne dyrene hatt det renere om ikke annet større plass. Det er en drøm å være dyt i Kristiansand Dyrepark for det er ikke normalen andre steder at dyrene for ha det fint og romslig rundt seg.

Da vi hadde brukt opp et par timer hos krokodillene lurte vi igjen på hva vi skulle finne på. Vi så et skilt som pekte mot en minnelund for andre verdenskrig her (japanerne var sugne på Borneo) men den var desverre ikke å finne etter vi svingte av veien. Vi hadde liksom sett alt av Sandakan nå følte vi og bestemte oss for å legge ut på nok en roadtrip dagen etter.