Vi har også fulgt med på nyhetene og bildene vi ser er grusomme. Fillipinene skulle være vårt neste stopp på turen. Planen var å reise rundt blandt annet i Cebu og Bohol som er hardt rammet av tyfonen. Bohol ble i oktober rammet av et kraftig jorskjelv som gjorde at mange var uten steder å bo og det mest nødvendige, men vi har lest en del og kom frem til at vi skulle dra likevel. Det kunne godt tenkes at det var noe jeg kunne hjelpe de med og ellers hadde de fått stablet både elektrisitet og internett på beina igjen så Espen kunne jobbe.

Så kommer tyfonen, midt i opprydningsarbeidet etter forrige naturkatastrofe, det virker spesiellt urettferdig. Det er ingen tvil om at den har rammet mange fler enn jordskjelvet, men de på Bohol har liksom blitt truffet to ganger på kort tid av naturens vrede.

Jeg har lest, leita og søkt etter steder som trenger min hjelp. Jeg vil så gjerne dra og vil så gjerne hjelpe. Men jeg finner ingen steder som kan hjelpe meg å hjelpe. Jeg har vært i kontakt med ulike hjelpeorganisasjoner, men de sender altså kun helsepersonell og profesjonelle hjelpearbeidere. Jeg er jo ikke noen av delene, men føler jeg kunne hjulpet med noe likevel.

Sånn som det har utviklet seg nå med plyndring av butikker, matlagre og hjelpesendinger har det blitt det rene Texas også. Klart, jeg skjønner det jo, de har overlevd noe av det værste naturen kan sende gjennom lufta også sulter de etterpå, klart de vil ha mat. Sånt blir det kaos av vettu. Det kan nok være farlig for liv og helse for folk i Fillipinene en stund til og vi har bestemt oss for at vi får nok reise dit en annen gang. Selv med et sterkt ønske om å hjelpe, tror jeg nok at dette blir for stort for oss. Det beste for folk på Fillipinene er nok profesjonelle hjelpearbeidere og ikke frisører som tror de kan hjelpe. Så mye selvinnsikt må jeg jo ha. Jeg er redd vi hadde vært i veien, spist maten deres og drukket vannet, de trenger det selv. Det aller viktigste vi kan gjøre når vi sitter å ser på nyhetene er å gi, gi penger for det har det fleste av oss nok til.

Med et sånt brennende ønske om å hjelpe får jeg lyst til å bli sykepleier. Ikke misforstå nå, jeg er veldig glad i å være frisør, det er noe av det artigste man kan være, helt klart og jeg føler det er både utfordrene, spennende og givende. Men det er sjelden at det står om livet når det gjelder en hårklipp. (selv om mange sikkert har opplevd det sånn) Hvis man kunne hjelpe folk med det de trenger aller mest hjelp til i en krisesituasjon som de nå har i Fillipinene, ville det vært fantastisk. Da kan man si at man har et arbeid som virkelig betyr mye for mange. Men kunne jeg gjort det? Jeg vet ikke, jeg kunne nok hjulpet til på steder i Fillipinene nå, men en dag kommer hverdagen og man skal jobbe på et sykehus eller sykehjem hjemme i Norge. Den jobben kunne jeg ikke gjort, men jeg er veldig takknemlig for dere som gjør det, dere gjør en veldig viktig jobb hver dag.

Så nå har vi fått booket et annet sted å dra til, jeg føler meg en smule umotivert siden jeg aller helst vil hjelpe til på Fillipinene, men det blir altså Borneo i Malaysia.

Vi var i Malaysia på bryllupsreise for et par år siden, men Borneo er et godt stykke unna der vi var så dette blir spennende. Ikke minst gleder jeg meg til å se orangutanger som de har der, de er jo bare helt fantastiske. Så bare jeg nå får skrudd av 'Ida vil hjelpe verden' knappen i hodet så blir nok dette bra vettu. Gi meg litt tid bare :)