Vi tok taxi til Ubud, eller det vil si i den lille landsbyen rett på utenfor som heter Nyuh Kuning. Det var lettere sagt enn gjort fordi sjåføren vår snakket med hun som driver stedet vi skal bo på 4 ganger på telefonen (etter at han stoppet langs veien for å fylle på kontantkortet sitt) han snakket både med henne på engelsk og indonesisk og vaskepersonalet hennes på indonesisk og balinesisk. Han stoppet også og spurte folk i butikker langs veien 2 ganger før vi selv fant ut hvor vi skulle. Det virket som at han hadde litt problemer med forskjellen på høyre og venstre. Utenom det hadde han veldig (og da mener jeg veldig) lange negler på venstre hånd. Hvorfor det? Er det en status greie? At han har en jobb hvor han kan ha lange negler? Eller er det bare praktisk når han skal klø seg i øret? Jeg må finne ut av dette...

Vi kom fram til og vi traff Sue. Sue har bodd i Ubud i 3,5 år og jobber med noe nett greier tror jeg. I allefall er hun co-founder av Hubud som er et type kontor som man kan leie seg inn og bruke dersom man trenger en plass å jobbe med stabilt internett, møterom, air conditioning, et lite kjøkken man kan lage mat på og en liten kafe. Her skal Espen kjøpe seg noen timer så han kan ha et skikkelig kontor og kanskje treffe noen som jobber med det samme som han.

Bungalowen vår er nydelig, plassen heter Loka Pala, her blir det deilig å være en stund. Vi har balkong foran og bak huset. Foran er det utsikt mot hagen og bassenget, bak er det ut mot en risåker. Vi har en stor og myk seng uten fjærer som gnager inn i hofta di, ikke minst har den en fin fin myggnetting, jeg velger å si at vi har himmelseng for det har jeg bestandig ønsket meg. Det man ikke rekker å få realisert i barndommen kan man ta igjen senere ikke sant? en vakker dag skal jeg nok reise til Legoland også :) Etter Espen tok knekken på edderkoppen som hadde laget seg rede oppe i toppen på det kan jeg sove trygt. Badet er stort med badekar, men uten dusjforheng, ja ja.

I hagen har vi dyr, det vil si de går inn og ut av alle bungalowene her som det passer seg så egentlig har vi et antall katter og kattunger jeg ikke har kontroll på, men kattungene er naturligvis vanvittig søte og vi tenker de er ca 2-3 uker gamle. Verden blir et bedre sted med kattunger tror jeg, de fleste smelter ved synet på sånne små som ikke helt har lært å stokke beina. Når det er sagt så er de naturligvis ikke like søte og nydelige som Zelda som er hjemme hos mamma da :) Espen synes det er litt vanskelig å konsentrere seg om å jobbe når en sånn bitteliten pelsball vil angripe føttene hans.

Sue har også to valper, tror det må være bror og søster, de er også veldig tillitsfulle og kommer og går som de vil, (de elsker sko). I tillegg er det en vakthund her. Altså, den egner seg ikke til det, men han er litt større, gammel, ikke ved veldig god helse ser det ut til, full av noe som ser ut som flått og lus og lopper. Når den ligger på gulvet går de lusa og loppene av han og bortover gulvet, vi jager han vekk. Usjameien, stakkar, men jeg vil ikke ha balinesisk flått, lopper eller lus, jeg klør ved tanken. Han liker heller ikke å bli tatt på så å jage han er en liten utfordring, for han er så lat at han legger ikke merke til at vi snakker til han eller prøver å jage han verbalt, kanskje han er døv?

Uansett så skal han i allefall ikke inn. Det er ikke han på bildet altså, det er valpene :)