Vi ble hentet hjemme av en taxi klokka 02.00 for å starte turen til vulkanen. I taxien var det stille, selv om det satt to fra Frankrike, ei fra Tyskland og ei fra England i samme bil. Vi hilste fort og satt i stillhet helt til vi stoppet for frokost på en kaffeplantasje lengre oppe i fjellet. Vel, kanskje ikke så rart, det var jo midt på natta. Sjåføren kjørte som om han visste at ingen andre var på veien, nei, det var heller ikke det. Men når man freser av gårde på smale baliveier i rundt 90 kilometer i timen så håper man at alle andre ligger hjemme sengene sine og at sjåføren er mer våken enn det jeg var.

Kaffe, te og bananpannekake til frokost, hva mer kan man ønske seg sånn rundt klokka 03.00. Vi fikk hilst på en civit katt også for han jobber jo naturligvis på kaffeplantasjen, men vi var trøtte og ikke våkne nok til å utforske plantasjen noe mer. Det var mørkt også og vi måtte rekke soloppgangen på toppen klokka 06.00.

Bilen humpet videre, ned i et gammelt vukankrater og opp et litt nyere ett før vi var fremme ved foten av Batur. Her var vi slett ikke alene. Det var ikke så lett å få et overblikk over hvor mange mennesker som skulle gå opp vulkanen sammen med oss, det var jo mørkt. Utifra stemmer og lengden på lystoget som snirklet seg oppover bakken vil jeg si det var mange.

Vi kom oss ut av bilen, fikk to guider og hver vår lommelykt. Hvordan de klarte å holde styr på oss og holde oss samlet i mørket er et mysterium for meg, men de er nok trent på det.

Apropos trent, det er jo ikke jeg, det er ingen hemmelighet. Jeg har nå blitt flere hakk bedre i yoga, men kondis og styrke henger etter, langt etter. Dette skulle jo bare være en lett tur og den var bare et par timer lang sa de som vi booket turen med. Vel, det er som når du sitter foran skjermen i vintermånedene og heier på Northug, Bjørgen og Johaug. På siste runde krysser du fingrene for at de ikke gikk for hardt ut i starten for vi vet alle hva som skjer da. Ja, da driter det seg 100 meter før mål. Nå skal jeg trå veldig forsiktig her, min hensikt er ikke å sammenligne meg med noen av disse. Men jeg fikk vel kjenne et snev av hvordan det kan føles.

Vi startet på en vei med liten helling, det var som å gå på en sandstrand for sanden var løs og dyp. Vi snakket en del sammen vi som satt i bilen nå som vi hadde våknet litt og utvekslet reisehistorier som man så ofte gjør på tur. Tempoet var relativt høyt og med den dype sanda og hellinga ble jeg i grunn ganske andpusten og litt sliten. Tør jeg nevne at vi ikke en gang hadde kommet helt frem til selve stigningen her? Sta som jeg er gjorde jeg så godt jeg kunne for å følge på, men hvorfor starte så hardt? Jeg trodde bestigning av fjell handlet om å gå sakte, ha kontroll på pust og stigning. Vi kom ikke altfor langt opp i stigningen før jeg skjønte at jeg måtte roe ned litt hvis jeg i det hele tatt skulle komme meg opp.

Det er tungt å gå, først i hurtig tempo i sand så i stigning med rullende lavasteiner. Det var beksvart   og den lommelykten jeg hadde fått utdelt lyste opp kun hælene på han som gikk foran meg. Jeg løftet blikket av og til og så det lange lystoget, nesten som en glødende orm snirkle seg opp mot toppen av vulkanen. Etter hva jeg kunne se kom ikke dette til å bli mindre bratt, bare mye, mye brattere.

Det skulle jo bare være en to timers tur å gå opp, og vi hadde sikkert gått over en time allerede, hvor ille kan det være liksom som gjør at man ikke orker å gå i to timer. Jeg har jo bestandig sakt at jeg ikke er en klatrer, men så lenge jeg kan gå på beina kan jeg fikse det. Jeg er sta som et beist når jeg må og jeg hadde jo joggesko på beina, dette kom til å gå fin fint.

Jeg blir hengende etter følget og Espen ventet på meg. Han sa heldigvis at han synes tempoet var høyt. Han klarte jo å henge med men ser ikke poenget med å stresse sånn. Kan man ikke ta det som en tur? Jeg vet ikke helt om han mente på ordentlig eller om han prøver å være snill med meg. Den ene guiden vår går sammen med oss, et stykke bak de andre. Jeg må stoppe litt oftere jo brattere det blir og for meg grenser det til klatring når man av og til må ta seg for med hendene oppover bakken.

Stien er smal, full av store og små rullende steiner som ikke hjelper deg med fotfestet. Turen til vulkanen er veldig rett frem, det er bare en sti og den du går opp, den går du ned et par timer senere. Det er bare plass til en i bredden når stigningen har startet skikkelig og når jeg hadde en pesende i hælene mine var det bare å la han gå forbi. Stakkar, han hadde det nok travelt.

Guiden vår var en engel, han stoppet stadig og spurte om det gikk bra med meg og om jeg ville stoppe. Ville jeg ha noe drikke kanskje? Han selv virket ikke til å bli klam på ryggen en gang. Engelsken hans var svært begrenset og jeg hadde ikke noe energi å overse så jeg lot være å lete etter de indonesiske glosene jeg kunne for å gjøre det lettere for han. Stop, drink, rest, help, sorry, up, down, holdt lenge, jeg skjønte jo hva han mente. Han gikk foran og holdt meg i hånda når jeg måtte klatre og Espen gikk bak.

Knærne mine, spesielt det høyre er ikke i toppform. Det ble utsatt for påskeferie, slalomski, en idiot på snowboard tett etterfulgt av ennå en idiot på slalomski i Hemsedal for et par år siden. Etter det har det ikke vært seg selv, men okay til husbruk og det er vanligvis det jeg bruker det til. Med yoga har det blitt mye bedre, det skal sies. Jeg følte likevel at dette var kanskje ikke en aktivitet som kneet satte så stor pris på.

Med verkende kne, kvalme og trykk i hodet nekter jeg for at dette var høydesyke. Klart det ikke var det, jeg kan da umulig være så elendig. Med skjelvende bein var jeg i ferd med å tro at jeg ikke kom til å komme opp på denne forbannede vulkanen. I hvertfall ikke før soloppgangen. Nevnte jeg at jeg var sta? Ja, jeg gjorde vel det og dermed så gikk jeg på.

Drømmen om Kilimanjaro er langt, veldig langt unna. Kanskje må jeg gjøre det i mitt neste liv når jeg tenker meg om. Dette skulle jo for pokker bare være en søndagstur. Jeg er jo fra Norge for helsike, jeg burde bestige sånne fjell som det her før frokost hver dag, Jeg burde elske fjell, store høydeforskjeller og jogge opp. Er jeg i så rævva form?

Guiden sa det var bare ti minutter igjen til toppen og klart. Alle kan holde ut det meste i ti minutter, eller? Jeg telte litt inni meg, tenk hvordan han skulle få gjennomgå om det var så mye som et eneste minutt mer.

Da vi endelig nådde toppen måtte jeg bare sitte. Pause, uten å vite at jeg måtte i neste minutt gå videre og fortsette stigningen. Nå dreit jeg egentlig i hele soloppgangen, jeg ville bare hvile.

Når jeg fikk noen minutter for meg selv ble både trykket i hodet og kvalmen mye bedre. Lufta var kald, jeg kjente det nå som jeg hadde sluttet å gå. Vi hadde med oss jakker i sekken og jeg fikk begge, stakkars Espen.

Når det var tid for soloppgang hadde formen blitt vesentlig bedre og jeg kunne nyte den fullt ut. Den var naturligvis nydelig og vi så ned på innsjøen Batur og opp på den ennå høyere vulkanen Agung på 3031 moh. Sola tittet frem fra Mount Rinjani på 3726 moh. på Lombok og verden sto stille i flere minutter. I allefall så føltes det sånn. Soloppgangen var premien, og den var verdt alt slitet.

Vi fikk frokost igjen etter soloppgangen og eggene hadde blitt laget med varme fra vulkanen. Mange bilder ble tatt og vi tok oss god tid til å nyte utsikten.

Med tanke på kneet så visste jeg at nedfarten ikke kom til å bli enkel. Den er aldri enkel, men jeg ble i alle fall ikke like tungpustet som når jeg gikk opp. Med alle de rullende steinene må man være veldig på vakt hvor man setter føttene og være veldig forsiktig. Jeg gikk hele tiden med venstre  bein først, men likevel hadde ikke det høyre kneet det noe særlig godt. Vel, vi startet nedfarten før de fleste andre og tok det pent hele veien så det ble ingen skader. Nå som det hadde blitt lyst så jeg jo virkelig hvor bratt det var og hvor smal og dårlig stien var mange steder. Like bra vi ikke visste det på vei opp i mørket.

Nede på slettene var det lokale gårder og de dyrket blant annet chilli. Jeg har aldri sett et chilli jorde før, men nå har jeg altså det. Stilig!

I bilen på vei hjem var alle stille igjen, alle var enig i at det var en slitsom, men fantastisk tur og siden vi hadde vært våkne fra klokka 02.00 minst så sovnet alle i bilen på vei tilbake til Ubud. Vi kom trygt tilbake til bungalowen vår før klokka var 10 og vi tok en dusj og fikk oss litt søvn før vi spiste en altfor sen lunsj.

Mount Batur er 1 717 moh og er en aktiv vulkan. Det siste store utbrudd var i 1968.