Vi kom seint frem til hotellet og vi var begge slitne etter en hel dag med reising. Da vi trodde hele reisen nærmet seg slutten, traff vi en busssjåfør som gjorde alt han kunne for at vi skulle ha en så ubehagelig tur fra flyplassen som mulig. Espen var mer sliten enn meg, han hadde fått feber og sår hals dagen før og en hel dag på reise hjelper ikke på. Når vi engelig fant hotellrommet vårt bare det bare å gå å legge seg.

Begge hadde håpet at Espen var bedre dagen etter, men det var han ikke. Espen blir aldri syk, så dette er i grunn helt uvanlig. Det er vanligvis jeg som er sengeliggende og han som er pjusk, men ikke denne gangen. Jeg har så gått ut for å fange det han har aller mest lyst på å spise. Jeg har nå strena rundt for å finne både donuts og milkshake til stakkaren.

Dette er jo en strek i regninga å bli syk når vi skal kun være noen få dager i Las Vegas. Dette er jo som kjent Disney World for voksne og jeg kan vel ikke nekte for det. Espen lå på hotellet og gjorde sitt beste for å bli frisk. Jeg tok beina fatt og ruslet meg et par turer for å utforske byen. Jeg gikk den berømte stripa for å finne de mest fantastiske hoteller, casinoer og for ikke å snakke om kjøpesentre. Du kan i grunn være fullt opptatt av å utforske denne byen i et par uker om du skal få med deg alt.

Du kan besøke både (bare på lissom altså) Paris, Venezia og New York. Jeg var en tur i Venezia da de har bygget et et kunstig Venezia i et kjøpesenter. Der kan du rusle rundt i Venezias gater og ta en gondoltur med en operasanger som styrer gondolen for deg og synger av full hals. Jeg har hørt bedre operasangere altså, men de skal ha for forsøket.

Når jeg rusler rundt sånn uten Espen kan jeg ta meg tid til ting som Espen ikke har tålmodighet til. Denne gangen fant jeg en Herve Leger butikk. Jeg har ønsket meg en sånn kjole lenge og nå sto det med store bokstaver på utsiden at de hadde salg. Jeg hadde jo ikke tenkt til å kjøpe en sånn fordi de koster noen tusen for mye desverre, men noe skal man jo gå å sikle på. Uansett så gikk jeg inn. Det var ingen andre kunder enn meg i butikken og det er dette jeg liker med USA. De to som jobbet der var hølige og hyggelige og informerte meg om hva som var på salg. De kunne jo sikkert tydelig se med all sannsynlighet at jeg ikke kom til å kjøpe en kjole, men de var veldig hjelpsomme likevel. Du vet, med flipflopper, loete og utvaska genser, slitt hår med en ettervekst som er nå nærmere 10 cm lang ser jeg ikke akkuratt ut som jeg kan kjøpe en kjole til 20 - 30 000 kroner, det lukter ikke cash av sånne folk vettu. De lurte likevel på om jeg ikke kunne prøve både den ene og den andre, jeg takket pent nei og at jeg ikke skulle kjøpe noen ting. Likevel burde jeg prøve sa de, ‘dette blir gøy’ sa dama. Okay, jeg var jo ikke veldig lei å be. Og jammen var det litt artig, jag fant til og med en favoritt. Det er vel service vel? De visste godt at jeg ikke skulle kjøpe noe. Me de kunne jo likegodt hjelpe meg for de hadde jo ingen andre kunder der likevel. De hjalp meg å prøve flere kjoler og fant frem både den ene og den andre og ikke nok med det, men de tok jammen bilder av meg også. Med mitt kamera altså, ikke for deres del. De mente det ville bli et artig minne. Vel, jeg er vel ikke veldig enig i det, bildene er ikke så fine. Derfor skal jeg spare deg for kleine prøveromsbilder. Men nå vet jeg jo hvilken kjole som jeg kan kjøpe meg etter jeg har vinni i lotto.

I New York New York hotellet og casinoet er det samme opplegget. Du går rundt i New Yorks gater og bydeler og kan spise på resturanter og gamble alt du orker. Det er ikke like mange flotte butikker her, men du kommer vel hit for å gamble, se på puppedamer eller drikke øl tenker jeg.

Etter et par dager i senga lurte vi på om Espen muligens hadde streptokokker ettersom det ikke så ut til å bli bedre. Vi bestemte oss for å drøye og se om det ble bedre dagen etter. Vi fikk booket billetter til et Cirque de Soleil show. Det er hele 8 ulike Cirque de Soliel show i Vegas så det er mye å velge mellom. Vi valgte showet Mystére som var på hotellet Treasure Island. Vi fikk proppa Espen full av Ibux så vi i allefall hadde feberen under kontroll og gikk på show. Stakkars Espen. Showet var helt fantastisk og vi var godt fornøyd med at vi brukte litt penger på dette og at Espen holdt ut igjennom feberen. Er du i Las Vegas er et av disse showene et must å få med seg. Etter showet bar det hjem til senga igjen.

På Bellagio et ganske fancy hotell har de en diger fontene på utsiden. Det er litt av et show de viser her med fontenen med både lys og musikk til. Om du er i Las Vegas er dette helt gratis og vel verdt å få med seg. Perfekt sånn til eller fra middag litt utpå kvelden.

Vi har ikke gambla stort, men har testa et par spillmaskiner i forbifarten opp til rommet. Jeg vant til og med litt, men det er jo klinkende klart at det ikke er meninga at man skal vinne mye :) Tenk på alle de som spiller bort altfor mye penger her hver dag. På Blackjack bordene er det ulike innsatser. Du kan velge 5, 10, 25, 50 og 100 dollar. Blir fort mye å tape når man drar i med 100 dollar i slengen, men det blir jo mer å vinne også da om man vinner.

Som du sikkert skjønner ble det lite av ‘What happens in Vegas, stays in Vegas’ og lite party, den eneste løsningen vi ser på dette er å komme tilbake en annen gang.

Når helga kom ble formen til Espen sakte men sikkert bedre. Vi leide en bil igjen for å kjøre til San Diego. Siden dagene i Vegas ikke var så artige som vi hadde håpet på kunne vi jo klemme til å leie oss en litt artig bil. :) På veien bestemte vi oss for å ta turen innom Grand Canyon. Det er ikke akkuratt på veien, men likevel verdt turen tenkte vi. Ikke minst skulle vi kjøre veien om Hoover demningen som jo er litt stas å se.

Bilen denne gangen var en 2014 modell svart Mustang cabriolet. Ganske festlig å kjøre den innover i ørkenen. Vi suste innover med vind i håret, et digert smil som bretta seg utover halve fjeset og sol fra skyfri himmel. Det kan nesten ikke bli bedre enn det. I allefall til vi oppdaget at vi hadde kjørt 2 timer i feil retning inn i Mohave ørkenen. Uffameien, la oss ikke rippe opp i det igjen….

Vi stoppet på en bensinstasjon for å spørre om veien siden GPS appen vår ikke helt hadde kontroll på hvor vi var. Jeg snakket da med en fyr som fortalte veien og sa vi måtte være veldig forsiktig og kjøre pent for det var grusvei den siste biten frem til Sky Walken. Dette er visst et glassplatå hvor man kan se utover den fantastiske kløfta. Men når vi kom frem var det en skrekkelig pris for å komme inn, nemlig like mye som flere av de dyre showene i Vegas så vi droppet det. Synd når man har kjørt så langt, men det får heller være. Vi stoppet flere steder underveis og tok fine bilder der. Forresten var denne grusveien ikke noe å frykte. Den var finere og bredere enn flere steder på E6 litt nord hjemme. Men mannen på bensinstasjonen kunne jo ikke vite at vi var hardbarka nordmenn på tur som både har sett det ene og det andre langs veien hjemme.

Naturen her er fantastisk og fargene kan ta helt pusten fra deg. Vi synes nå at turen var verdt det til slutt. Vi kjørte så ned til San Diego i mørket. Vi stoppet midt ute i intet for å bytte sjåfør da vi så en magisk stjernehimmel. Ikke så ofte man får sett det så klart for det er jo som regel litt lysforurensing der vi vanligvis befinner oss.

Nå skal det jobbes en uke igjen og vi skal nyte San Diego.