Vi kom frem til en stor og flott busstasjon, høyt under taket og digre søyler av marmor. Fra taxiholdeplassen hadde vi flott utsikt mot Capitol Hill. I taxien på vei mot hotellet vekslet jeg og Espen noen få ord før sjåføren plutselig spurte om vi var fra Oslo. What? Nei sa jeg, men ganske nærme. Jeg spurte om han hadde vært i Norge, men det hadde han ikke. Jeg har ingen anelse hvordan han hørte det, men i allefall sa han at han hadde hørt på radioen at vi hadde tatt gull i OL. Ikke dårlig?

Vi fant et kupp på nettet når vi leita etter hotell. Så med 70% rabatt skulle vi nå bo på Hilton Hotel og var nesten nabo med Det Hvite Hus og selveste Obama. Med bare en avstand på to kvartaler er det vanskelig å gå glipp av alle politikortesjene som skal til og fra dette hvite huset. Unødvendig å si, men sikkerheten rundt her er ganske drøy. Espen selvfølgelig lurer på hvor kort responstiden er om han skulle finne på noe hyss, jeg tipper den er overraskende kort så jeg har oppfordret han til å la være :)

Hotellet er stort og flott og selv med denne gode rabatten ligger prisen godt over budsjett. Du vet resepsjonen er diger, det er høyt under taket, krystallysekronene er store nok til å fylle en middels stue og gulvteppene har samme areal som en passelig leilighet i Oslo. Vi har nå tatt helt forgitt at det er internett på dette hotellet og jada, det har de, men da må du betale for det. Tuller du? Neida, de har da en pakkeløsning for internett for enten EN laptop, telefon eller iPad. Siden vi begge har både iPad, telefoner og Espen har jo sin Mac så blir det jo veldig teit med bare internett til en av disse. Internett må vi jo ha så da var det bare å bla opp til neste pakkeløsning. Denne hadde internett til så mange dingser du vil og frokost i en egen executive lounge. Flott tenkte jeg, da blir det nydelig frokost også får jeg sikkert tilgang til treningssenteret også. Fikk jeg det? Neida, da må man nemlig ha enten sølv eller gullmedlemskap, er det mulig? Vi betalte faktisk drøye 180 kroner ekstra per natt. I allefall gledet jeg meg til en god frokost. Frokost i en egen lounge må jo bare være bra. Neida, det må visst ikke det. Det var brød, syltetøy, frukt, muffins, appelsinjuice og kaffe. så om du ikke vil ha syltetøy på brødskiva så har du et problem med andre ord. Vi hadde heller ikke kjøleskap på rommet eller noen flasker vann. Uansett hvilket hotell vi har vært på har vi i det minste fått to flasker vann om dagen. Nå er jeg sikker på at du har skjønt det, men jeg er ikke akkuratt overbegeistret over dette hotellet. Hadde vi brukt så mye penger som dette på et hotell i Asia hadde jeg nok ikke behøvd å tappe mitt eget badevann for å si det sånn. Sånn sett er det jo total galskap, men vi sliter med å finne noe rimeligere desverre.

Det er massevis av kjente landemerker her så en dag når Espen jobba gikk jeg meg en tur. Jeg gikk til fremsiden av Det Hvite Hus og fikk knipset et par obligatoriske bilder. Videre gikk jeg mot Washington monumentet. Det er stengt fordi i august 2011 var det et jordskjelv som skadet spesielt den øverste delen av monumentet. Det restaureres for fullt og snart er det sikkert ferdig. Om du står ved monumentet og ser mot Det Hvite Hus har du Smithsonian museet på din høyre side og i enden av gata Capitol Hill. På din venstre side har du World War II Memorial og Abraham Lincoln Memorial. Du vet der Abe sitter i den digre stolen inne i det tempel lignende huset og skuer ut mot det digre bassenget. Det har du sikkert sett i massevis av filmer som Forrest Gump for eksempel. 

Fra Washington monumentet gikk jeg derfor mot World War II Memorial stedet. Dette er ikke en enkelt bauta, dette er et ganske stort ovalt område med med et basseng i midten og på hver side to store buer hvor det er skrevet Atlantic på den ene og Pacific på den andre. Rundt er det høye steiner med kranser av bronse med navnene på alle statene i USA. Disse representerer alle statene som hadde soldater med i krigen. På en vegg i mellom disse er det mange, mange gullstjerner, en gullstjerner representerer 100 soldater som døde under krigen. Siden det er vinter er det ikke vann i bassenget, men stedet var virkelig fint likevel.

Langs det lange bassenget opp mot Lincoln Memorial gikk jeg opp på venstre side og før jeg gikk opp for å se på Abe så jeg på ennå et krigsminnesmerke. Denne gangen for Korea krigen. Det var imponerende laget med veldig detaljerte statuer av soldater som så ut til å gå ute på patrulje igjennom en slags myr. Langs den ene siden sto navnene på alle landene som var med i krigen og der fant jeg også Norge. Må jo bare bli litt stolt av vårt lille land.

Oppe hos Abraham Lincoln fikk jeg igjen knipset et par obigatoriste bilder og sett på både statuen og ikke minst utsikten over parken med bassenget, minnesmerket over andre verdenskrig og Washington monumentet.

Jeg gikk ned på motsatt side av parken som jeg hadde gått opp og fant nok et krigsminnesmerke. Denne gangen for Vietnam krigen. En lang blankpolert vegg i vinkel med alle navnene for de fra USA som har dødd eller er savnet etter krigen. For å finne navnet på den du kjenner kan du slå opp i en bok som forteller deg hvor på veggen navnet står. For å kunne verve seg inn i militæret måtte man være 18 år, med foreldrenes tillatelse kunne man være 17. Men det finnes alltid de som ikke kan vente. Den yngste soldaten som hadde sneket seg med og som døde under krigen hadde nettopp fyllt 15 år. Navnet hans står der oppe sammen med alle de andre.

På alle disse ulike minnesmerkene er det guidede turer som du kan bli med på hver time. Da har man jo mulighet til å få vite ennå mer om både krigene og hvordan minnesmerkene er laget. Det er mye å se på og som du ser er dette ikke noen enkle bautaer med noen datoer på, dette er omstendige saker.

Mens jeg gikk rundt på denne runden var det utrolig kaldt. Jeg har som tidligere forklart kledd meg inn i alt det jeg har av varme klær, men likevel ble jeg kald både i ansiktet, på hendene og på stjerten. Det er da det på en måte er litt provoserende å se folk joggende ute i shorts og tynn genser. Ærlig talt, det kan umulig være helsemessig gunstig å sprade rundt sånn i mange minusgrader og vind. Men det er visst populært eller noe for vi så mange i New York som gjorde det samme. Jeg føler at jeg burde tåle en støyt da siden jeg er fra Norge, er vandt til snø og vær og vind, men selv fullt påkledd kunne jeg kjenne at hengslene i kroppen min begynte å bli tråere. Alt jeg ønsket meg i hele verden på veien tilbake til hotellet var en jakke som i det minste gikk over rompa.

Shopping? Jada, det finnes muligheter for det. I Georgetown finnes det både resturanter og de største kjedene så du kan shoppe til du ikke orker mer. Kjempehyggelig gate som har gamle barer som du husker fra gamle westernfilmer og på sommeren bruker flere steder en bakgård som du kan sitte å slappe av i.
Du finner også resturanter og shopping i både U street og Adams Morgan området. Vi har fått gode tips fra Sue som vi bodde hos i Ubud på Bali for ho er fra Washington. Sånn sett veldig greit å bli kjent med folk rundt om i verden. De kan guide deg til ting du muligens ikke hadde funnet av deg selv.

Så hadde siste dagen i Washingon kommet. Vi spiste frokos og så ut på snøen som hadde kommet iløpet av natten. Det var slettes ingen stor overraskelse for de hadde mast om dette på nyhetene hele to dager i forveien. Det var ikke mye snø som lå i lufta nå så jeg var opitmistisk til joggesko (det er det eneste jeg har bortsett fra sandaler) i dette været. Espen skulle jobbe og jeg hadde tenkt meg på verdens største museum, nemlig Smithsonian, virkelig nyte den siste dagen her. I det jeg tar på meg lue og skjerf sier servitøren, ‘Uff, vær forsiktig i dette været’ Jo, takk det skal nok gå fint sa jeg. ‘Du skal vel ikke langt?’ sa dama. Jeg forklarte at jeg bare skulle til Smithsonian og det er ikke lange turen. ‘Men de har stengt i dag, Alt statlig har stengt i dag på grunn av snøstormen’ Ærlig talt, joda, snø er det, men hvor pokker er stormen??? Jeg sjekket nettsidene til museet og jammen, tror du ikke at de hadde stengt. Jeg utviklet raskt en furteleppe av dimensjoner og trasket veldig (snø)skuffa opp på rommet igjen.

Den dagen ble altså tilbragt på rommet. Room service på hotellet var stengt, masse resturanter og butikker i byen og det så ut som om de fleste hadde rømt. Det var virkelig ikke mye snø som hadde kommet. Rundt 15 cm snø er alt som skal til for å sette hele landet på hodet. Dette er den mengden snø som unger hjemme blir overlykkelig over for da er det kanskje akkuratt nok til å lage en snømann. Over 7000 fly var kansellert. Man kan da vel ikke stenge et helt land bare for noen centimeter med snø!!!

Vi som hadde planer om å ta bussen til Atlanta neste dag kunne nå bare glemme det da alle biletter til både buss og tog var utsolgt. Nyhetene på tv var smekk fulle av reportere som overdramatiserer som om de skulle fått lønn etter antall superlativer brukt per innslag. En reporter fra New York sa ‘Jeg så en her for litt siden som spant på seg ski for å gå igjennom Central Park, så her gjør folk hva de kan for å komme seg frem tross dette forferdelige været’ Bak denne damen titta sola igjennom det tynne skylaget, været var slettes ikke så ille. Bevares, det kunne da tenkes at vedkommende synes det er helt okay å få brukt skia og muligens liker å gå på ski. Hvis ikke hadde sikkert dette mennesket brukt Metroen.

Hvis folk hadde vurdert å bytte til vinterdekk på bilen så hadde ikke dette problemet oppstått. På nyhetene er de stressa for de har snart ikke mer salt igjen heller og når det er tomt så får de ikke ta i mer på over 3 uker og da kan det jo være vår. (Litt av en katastrofe) Jeg har forresten aldri sett så mye salting i hele mitt liv! Det ligger store hauger av salt på fortauene og hvem vet hva det skal være godt for. De bør nok kalibrere den strømaskinen litt så de kan fordele litt mer jevnt, det er jo nemlig ikke så mye som skal til. 

Uansett hvordan vi snur og vender på det var vi altså værfast i Washington uten egentlig å måtte være det i våre øyne. Flott! Da må man grave opp en plan B (fra den nå 10 cm dype snøen for det smelter jo rimelig fort)

Dette er Ida fra Reisebloggen, jeg kommer straks tilbake med mer om hva i allverden vi fant på i dette grusomme katastrofeværet. Over til studio... ;)