Vi fløy med SAS fra Oslo til New York. SAS har en del eldre fly og dårligere mat enn Norwegian men vi led ingen nød. Sammen med oss reiste en kompisgjeng som favoriserte gin tonic som leskedrikk så turen ble lystig kan du si. På ingen måte rølpete som den forrige flyturen hjem fra Bangkok, men gladfulle middelaldrende menn har sikkert sin sjarm, i allefall frem til de spyr. Vi slapp heldigvis det denne gangen. Det ble litt humpete over Grønland fordi det var en del vind, men det gikk fint.

Som i alle andre land har man passkontroll på flyplassen. I USA er det litt mer styr å komme inn i landet. For det første må du levere en elektronisk søknad på nettet før du reiser. Det tar vel et par dager å få svar på den og det går som regel greit bare du ikke er etterlyst for noe. Det er bare i denne passkontrollen hvor det kan bli litt mas. Eller det vil si om du er en nordmann skal på en ukes tur for shopping i New York og kan dokumentere at du har både billett til flyet hjem å et hotell å bo på er det nærmest plankekjøring. Som du vet er det ikke helt sånn vi reiser for tiden.

Det var ikke akkuratt en blomsterbukett av en mann som møtte oss i luka, ikke det at jeg tror noen av de er det. Jeg tror at de er trent i å være irriterende og ufyselige for å se hva du gjør med den saken.

Vi hadde hotell i New York og i Florida, men i mellom vet vi ikke helt hvordan vi skal komme oss fra A til Å enda. Vi hadde heller ikke booket noe hotell i Washington. Dette satte ikke mannen særlig pris på. Han ville se bookingen vår og siden vi lever i disse digitale tider så hadde vi bookingen på mail, på telefonen. Det er bare det da at det er strengt forbudt å bruke mobilen inne i passkontrollområdet. Bevares. Så han lot spørsmålene hagle og vi hadde bare ikke så mange kloke svar å gi annet en at vi har tenkt til å reise rundt. Hvordan skal vi komme oss fra New York til Florida? Vi svarte leie bil eller ta buss eller tog, vi vet ikke enda. Så sa han 'ja, skal dere bo i bilen da?' Nei, vi skal bo på hotell eller leie leiligheter. 'Dette er forvirrende’ svarte han ‘Skal dere kjøre tvers over hele landet? Er dere klar over hvor langt det er?' Jada, svarte vi men vi vet ikke hvordan det blir enda, det kan hende at vi flyr også. 'Så nå skal dere fly også?' svarte han. Ææææ! Utrolig irriterende fyr. Han spurte så hva Espen jobbet som og hva jeg jobbet som. Hva som fikk oss til å reise rundt i USA i to måneder og hvordan vi hadde råd til dette. Hvorfor lot min jobb meg reise rundt så lenge? Så når jeg sa at jeg hadde sakt opp min jobb lurte han på hva i all verden jeg skulle gjøre når jeg kom hjem. Ja, da får jeg jo få meg en ny jobb da svarte jeg uten at han ble så happy for det. Han lurte på hvordan jeg hadde råd til å reise sånn og som jeg sa jeg har jo tjent penger da og spart også er jeg jo gift med Espen og det er en gunstig deal med felles økonomi. Er det så rart det da? Enda så fristet jeg var til å spørre han om ikke han var gift og hadde samme ordning så er ikke dette plassen å være nesevis på så jeg beit meg i leppa i steden. Han holdt oss lenge og til slutt spurte en annen passkontrollør hva som var greia, hvor vi skulle. Da vi svarte New York, Washington, Florida og California sa han bare ok. Javel, så om du skjønner så er det fint om du reiser på en planlagt tur, hvis ikke så finn på en plan også kan du jo bare liksom endre den senere. Denne gangen var det vi som lagde kø på flyplassen, men egentlig var det jo den blomsten av en mann som ikke hadde lyst til å skjønne hva vi skulle. Det er jo fullt mulig å være hyggelig og samtidig spørre å grave om hva man skal, hvordan man skal reise og hvor man skal bo uten å være ufyselig, men jeg tror ikke disse karene er så åpne for smilekurs altså.

Vi landet på Newark flyplassen i New Jersey og tok toget fra flyplassen og inn til Manhatten. Dette er jo en del billigere enn taxi, men om du reiser på feriebudsjett så koster det ingen formue å ta taxi hele veien heller vil jeg tro. Vi synes det var supert med toget fordi det stoppet på Penn Station på Manhatten og derifra kunne vi gå til hotellet som bare lå et kvartal unna. Det som er litt artig med USA er at de liker å ha samme navn på ting. Det er altså en togstasjon som heter Penn Station i Newark og en som heter Penn Station i New York så kan det høres forbausende likt ut på en skrapete toghøytaler. Jada, det er som jeg sier, man lærer jo av alt mulig. Så vi gikk av toget (fant ut at vi var på feil plass), tok en liten pust i bakken og gikk på neste tog igjen. He he, vi synes jo det var litt rart at vi var fremme allerede, men mannen sa da Penn Station.

Etter en lang flytur og en vanvittig varm velkomst til de forente stater var det fristende med en liten cowboystrekk, men det er ikke lurt for da sover du for lenge og da blir du i allefall ute å kjøre med jetlagen så vi satte fra oss baggasjen og gikk rett ut igjen for å utforske nabolaget. Det er viktig å orientere seg på nye plasser vettu. Vi rister fort av oss denne opplevelsen, men det er jo synd at dette er det første man møter når man kommer til et nytt land. Det kan jo tenkes at folk blir litt mer betutta enn oss og det er jo trasig.

Dette med jetlag er jo litt vrient og nå siden det er OL i Russland vil vi jo ha muligheten til å se noen av distansene live hvis vi tar vare på den døgnrytmen vi nesten klarte å vende oss til hjemme. Dilemma, dilemma...