Så leide vi bil. Planen var å kjøre sydover og siden vi ikke har vært andre steder enn i Bangkok fra før blir det jo litt bingo hvor man skal velge å dra. Vi er jo litt sære turister for vi får litt kløe av charter destinasjoner. Eller destinasjonene er det sikkert ikke noe feil med i seg selv, men norske menyer på resturantene og busslaster med charterturister uten sosiale antenner er det værre med.

Bilen, altså en ganske ny Toyota Corolla leide vi i Chiang Mai som ligger nord vest i Thailand, altså nesten oppe ved Burma. Jeg hadde i grunn lyst til å reise til Burma, men det får bli en annen gang. Vi hadde ikke vært på det store tempelet i Chiang Mai enda så vi startet dagen med å kjøre opp på dette fjellet og sjekke ut tempelet Doi Suthep. Det er i grunn som mange andre tempel her og gudene skal vite at her er det MYE templer rundt i dette landet. Det er gong-gonger, digre bjeller, blomster, lys, røkelse, munker i oransje kapper og mange hundre Buddha statuer. Den største forskjellen melom dette tempelet og de andre vi har sett var at dette var vesentlig større og hadde en flott utsikt over Chiang Mai. Noen virkelig gale, altfor sporty for sitt eget beste og sikkert med et intenst ønske om klatretrøye i Tour De France valgte å bruke sykkel som fremkomstmiddel opp hit. Jeg vet ikke hva som er værst, å sykle opp eller å klamre seg til bremsene på vei ned. For her var det veldig, veldig bratt og trafikken bestod av betydlige mengder busser, taxier, biler og motorsykler. En ting er i allefall sikkert om jeg skulle syklet denne veien hadde jeg blitt sint på grensen til rasende på vei opp og mest sannsynlig ikke overlevd turen på vei ned. Det var derfor godt vi hadde leid oss en bil :) Utenfor tempelet hilste vi på en hund med øyenbryn, han var artig stakkars. Han hadde jo blitt tegnet på selvfølgelig, men han fikk jo et litt snodig uttrykk. Det er massevis av hunder hvor enn du går her. Men i motsetning til Indonesia ser det ut til at de fleste tilhører noen. Det er faktisk ganske vanlig at hundene har genser eller t-skjorte på seg. Jeg tviler på at de trenger det i varmen, men det er vel et fashion statement eller noe. Folk går også tur med hundene sine i bånd her og ser ut til å ha ulike raser av hunder, ikke bare sånn litt av alle slag som de har på Bali.

Etter tempelbesøket som forøvring innebar 308 trappetrinn eller noe (flott for da fikk vi trimma rompa litt før en lang biltur) bar det sørover. Det var jo nå godt utpå dagen så når vi kom til en by som het Phitsanulok var det kvelden. Egentlig hadde vi lyst på pizza når vi kom hit, men fant ingen resturanter med et snev at vestlig inspirasjon så det ble thaimat i steden. Etter dette døpte vi byen Pizza-no-luck, ja, man får litt snål humor når man kjører i milevis og passerer drøssevis av stedsnavn man sliter med å uttale. Forresten var resturanten vi spiste på veldig hyggelig, de hadde god mat og ypperlig service selv om de som jobbet der ikke kunne noe annet på engelsk enn Coca Cola :) Det er forresten gjennomgående for alle steder vi har vært på, de kan ikke alltid engelsk, men de prøver veldig å gjøre deg fornøyd. Vi peker og mimer, bruker armer og bein så får man stort sett det man vil ha. Selvfølgelig skjer dette med oss fordi vi ofte havner på steder hvor de ikke ser så mye turister, men for oss er dette halve morroa. Igjen, vi leter ikke etter steder med Viking Bar og norske menyer.

Jeg må si jeg savner resturantutvalget i Ubud. Det meste er enten fritert eller ligger i en eller annen saus. Thaimat er godt altså, men nå som vi er bortskjemt med super healthy food og masse valgmuligheter i Ubud blir dette litt uvant. Det vil jo naturligvis endre seg når man er i nærheten av steder med flere turister :)

Så hva gjør man da på biltur i timevis? Joda, Espen kom på en brilliant ide om å laste ned noen lydbøker på sin telefon. Jeg har med en liten høytaler og dermed hadde vi underholdning hele veien. Vi har hørt på 'No Easy Day' som handler om en Navy Seal soldat som var med på både oppdraget for å redde Captain Phillips (som det går en film om på kino nå som du bør få med deg) og oppdraget hvor de tok livet av Osama Bin Laden. Veldig spennende bok, nesten umulig å ta tissepauser underveis når det blir så spennende. Når denne var ferdig (den var 8 timer lang) tok vi fatt på biografien om Steve Jobs (han som grunnla Apple). Denne boka er altså 25 timer lang så da har man jo litt å tygge seg igjennom. Den mannen var genial, slem og gal på en gang, litt av en type. Ut i fra lengden på bøkene her skjønner du sikkert at vi har vært på langtur.

Vi pleier å stoppe underveis på steder som virker spennende. Her har det vist seg å være vrient fordi det er gjerne skiltet til steder på thai og dermed uleselig for oss som holder oss til de vanlige bokstavene. Vi kan derfor ha kjørt forbi en drøss med saker som vi burde sett på, men et sted klarte å skilte i normale bokstaver å lå inntil veien. Det var et elefantsykehus. Du husker kanskje at jeg sa at jeg ikke ville ri på elefanter og støtte steder som bedriver dyremishandling? Ja, men så liker jeg jo elefanter da og vil gjerne se på de. Her var det derfor en utmerket mulighet til å se elefanter på et sted som ikke er slem med de, men hjelper de. Stedet har riktignok massevis av elefanter som du kan ri på og en elefantrideskole, men ettersom de har et sykehus i tillegg virket dette som et seriøst sted som faktisk bryr seg om de. Det var heldigvis får man si, ingen elefanter innlagt på sykehuset for tilfellet, men vi så på ehh... lokalene om man kan kalle det det. De har en vekt der som de sikkert har på de fleste sykehus og dyreklinikker. Det er bare det da at man kan ikke sette en elefant på en badevekt liksom. Du vet sånne stasjoner langs veien som tilhører Statens Vegvesen? Sånn som lastebiler kan kjøre inn på og veie lasten på? Sånn hadde de. Festlig, har ikke tenkt på hvordan man veier en elefant før, men det er jo klart det er sånn man må gjøre det. De er faktisk forbausende store når man kommer innpå de. De hadde en type barne og fødeavdeling der også ved siden av sykehuset og der fikk vi hilse på to elefantmammaer og babyene deres. Herlighet så søte de er! De var veldig koselige og ville gjerne hilse på oss med snabelen sin. Den minste av elefantbabyene hadde nettopp lært seg å lage bobler i en diger bøtte med vann og var travelt opptatt med det. Det var en tredje elefant der også som var veldig, veldig gravid, faktisk kjempegravid. Jeg kan ikke begynne å fantasere om hvordan det er å føde et barn, men å føde en elefant må være rimelig heftig. (Jada, jeg er klar over at størrelsene står i forhold til hverandre her, men hallo!) Har du sett en høygravid elefant før? Man kunne som på mennesker, se utenpå elefanten at babyen flytta på seg inni magen. Akkuratt som om elefanten ikke er stor nok fra før så blir den ENORM når den er høygravid. Det er ikke som på mennesker hvor man bare får stor mage. Liksom hele elefanten vokser på en måte, kanskje fordi større prosentandel av elefanten er mage enn på mennesker? Skjønner du? Ja, ja, jeg vet jeg babler nå, men jeg ble bare så innmari fasinert.

Så fra Pizza-no-luck så vi at vi grunn måtte ta en lang omvei ned til Koh Chang om vi ikke skulle streife innom Bangkok. Dermed ble det igjennom Bangkok, men bare på motorveien på utsiden. Vi skulle levere fra oss bilen i Pattaya (sørøst for Bangkok) på tirsdag og før det ville vi finne et bra sted å bo på øya Koh Chang eller byen Rayong.

Byen Rayong var ikke så hyggelig, men når vi kom dit var det kvelden igjen så vi fant oss et hotell og ble natten over. Dette var lørdag kveld og de fleste som hadde et steroanlegg i bilen sin sto langs stranda med dørene åpne og konkurrerte om å spille høyest. Bassen var i ferd med å riste løs alle skruene og boltene som sitter på bilene, i allefall føltes det sånn. Bilene var dekorert med massevis av neonlys (i ulike farger så klart) rundt høytalerne, nakkestøttene, grillen, under bilen ja, i grunn over alt hvor det er mulig. Det fineste var hvis de blinket i takt med musikken. Jeg følte at vi var midt i inspillingen av en 'Fast and Furious' film.

Dagen etter bar det ned til Koh Chang, bilferje og det hele. Det ligger på grensen til Kambodsja og øya er nemlig ganske stor så bil er helt nødvendig med mindre du vil være avhengig av taxi (sitte på lasteplanet type taxi) eller leie deg en scooter. Vi kjørte rundt til de ulike strendene på øya for å finne det beste stedet å bo. Det viste seg å være vanskeligere enn vi trodde. Ja, man kan leie seg inn på et facy resort, selv om ikke det hadde kostet masse, masse penger så prøver vi å bo rimelig siden det er fullt mulig. Det kommer nemlig en tid snart hvor vi må bo til helt andre priser og da er det jo greit å spare litt nå. På mellomfine steder er alt motsatt av hva vi er vant til. Vi er vant til at hotellrom er billigst og at bungalow er dyrere, men her er hotellrommene dyrest og bungalowene skikkelig shabby. Det største strandstedet var invadert av tyske og russiske charterturister og på backpacker stedene (hvor vi føler oss litt mer hjemme) var det veldig langt til stranda.

Vi fant et sted når kvelden kom til en grei nok pris for å bli den natten for så å lete videre dagen etter. Stedet var en mellomshabby bungalow som hadde det skeiveste gulvet jeg noen gang har gått på. Stuptrøtte ble det fort natta, men jeg våkna ved jevne mellomrom av maur i senga. Når morgenen kom og jeg skulle kle på meg hadde minst 30 maur full fest i toalettmappa mi og 8 andre finni ut at bhen min var verdens beste trampoline. Grynt!

Igjen på jakt etter et sted å bo ga vi fortvilet opp. Vi skjønner oss ikke helt på stedet, vi har aldri hatt vanskeligheter med å finne fine, rimelige steder før. Helga er over og Espen skal jobbe igjen, vi må ha et sted å bo med internett enten der eller i umiddelbar nærhet. Ikke minst skal vi jo levere bilen i Pattaya. Så vi fant ut at vi fikk kjøre tilbake til Pattaya. Underveis fant vi ut at det kunne jo tenkes at det var fint på andre siden av Bangkok og siden vi allerede hadde kjørt så langt så kunne vi jo kjøre litt til. Vi ringte derfor bilutleieselskapet i Pattaya og avtalte å levere bilen til samme tid, men i Hua Hin i stedenfor. Flott, da var det bare å sette på Steve på høytaleren, svinge innom en Dunkin Donuts for proviant og tråkke på gassen. Hua Hin ligger da på sørvest siden av Bangkok og skal altså være et sted med strand og vestlige turister. Vi får se hvordan det blir.

Vi kom frem sent på kvelden og fant et gjestehus å bo på. De har brukbart internett, rene rom uten maur og grei nok avstand til det meste i Hua Hin. Så langt har vi ikke sett så mange på vår egen alder, Espen mener at det ikke burde være et problem for meg siden jeg mentalt er en pensjonist, artig han der du :) Det blåser veldig her i dag da og bølgene er store (gjett om jeg er glad for at jeg ikke skal i noen båt a!). Vi har ikke fått utforsket byen så mye enda, men byen virker som en turist felle ved første øyekast. I nabobyen Cha-Am har Terje hjemme feriert en del så det kan jo hende at han kan gi oss noen hint om hvor det er bra å gjøre av seg de siste dagene i Thailand. Det er jo igrunn fristende å komme seg enda lengre sør til Krabi for eksempel, men det er veldig mye lengre så det blir ikke noe av i denne runden.