For utenom hunder uten bakhode og påkjørte katter finnes det mange andre dyr på Borneo. Noen er veldig skumle, du vet, slanger, edderkopper, scorpioner og sånn. Har hørt om en type edderkopp som er så giftig at om du blir bitt av den på hånda må du amputere hele armen hvis du vil leve (?) (Det gjelder riktignok de som reagerer på den, men det blir jo som veps, mange som ikke tåler det) Det værste er at den typen er ikke stor heller så den ser ut som en vanlig norsk husedderkopp, grøss. Det finnes en type edderkopp her da som er STOR. Den er like stor som en middagstallerken og de kaller den rett og slett bare 'bird eating spider'. Nydelig! Den gjør som navnet tilsier, spiser fugler, Ææææ! De bor høyt oppe i trærne og om kvelden og natta slipper de seg ned på fuglene som sitter å sover og spiser de.

Det er koselige dyr her også altså sånn som Slow Loris for eksempel. Dette er jo en helt vanvittig søt liten sak med sine digre øyne. Jeg sa til Espen at jeg ville ha en sånn etter å ha sett en snutt på YouTube. Det er desverre en trua dyreart så ingen fare for at jeg kommer hjem med en sånn. Er forresten også usikker på hva Zelda (katten vår) hadde gjort med den.

Jeg har spurt en av de lokale her hva en litt stor hvit fugl heter. Den har litt storkefasong, men er liksom helt rett opp og ned uten noe særlig fuglefasong når den står stille. Bare når den flyr og når den går har den fasongen til en fugl. Jeg ble møtt av to hevede øyenbryn og svaret 'bird'. Fuglen heter altså fugl stakkars. Naturligvis har den jo et navn, men ikke et som er kjent for de lokale som bare bruker det mest åpenbare bird. Jeg har derfor døpt den om til 'Hvit Stolpefugl' fordi den ser ut som en hvit stolpe :) Litt hyggeligere enn bare fugl, jeg tror bare ikke de bryr seg noe særlig.

For å sitere Øystein Sunde; (syng gjerne med...) ' Det er ingen som lager tv program av dyr som ikke kan ta livet av en mann, det er ingen som lager tv program om Boltitten' Den herren har mye sant i tekstene sine. Er det lenge siden du har lest igjennom en av tekstene kan jeg anbefale å dra musepekeren opp i googleruta og gjøre noe med det. Når man tenker litt over det er det nok flere filmer om hai og andre farlige saker enn de som er litt mer hyggelige som Slow Loris og Hvit Stolpefugl.

Den Hvite Stolpefuglen er litt vanskelig å få et godt bilde av, er vel litt sjenert kanskje, men jeg skal fortsette å prøve.

Jeg var så heldig å få være med på skilpaddeslipp her. Det hele var på en strand litt lengre syd for der vi pleier å være og Howard fra Tip Top kjørte en hel gjeng av oss. Med i bilen var et ungt par fra London som vi har blitt kjent med, to damer fra Australia, Robyn fra Australia som er biolog, ennå et par som er pensjonister fra London og meg. Hvordan fikk vi plass i bilen? Joda, her gjør man som ellers i Asia, man sitter på lasteplanet. Espen hadde et møte på jobben så han kunne ikke være med så jeg dro alene. Passelig gira og med kamera rundt halsen var jeg ikke helt sikker på hvor mye vi fikk se, men jeg ble ikke skuffa.

Vel fremme på stranda gikk vi bort til en liten hytte og en inngjerdet kasse. Her hadde de lagt eggene etter skilpaddemamman hade lagt de på stranda. Dette med skilpadder er vanskelig for det er så få som overlever om noen i det heletatt gjør det. Etter at eggene er lagt finnes det er masse farer de utsettes for selv før de har klekket. De kan bli spist av slanger, maur, fugler og andre skapninger som er sugne på omelett. Om de er så heldig å faktisk klekke så skal de grave seg ut av sanden. De ligger omtrent en armlengde dypt så det er litt av en jobb de har foran seg. Visstnok graver de seg ut i en spiral og hvis denne runden er for tøff for de så de er for slitne når de kommer opp blir de et lett bytte igjen. Her er det nok en gang slanger, firfisler og fugler som venter på middag. Om de klarer å komme seg ut i vannet, skal de ha nok styrke til å svømme seg igjennom bølgene som bryter inn mot land. Fortsatt kan de bli plukket opp av fugler, men straks de er i vannet er det en masse andre farer som venter på de.

Man sier at en skilpadde legger rundt 100 egg, av disse er det bare 80 som klarer å klekke, resten blir ødelagt av ulike grunner. Av disse 80 er det kanskje bare 1 skilpadde som kommer tilbake til den eksakt samme stranden som den klekket på for å legge sine egg. Det er utrolig fasinerede greier at de kommer tilbake til samme sted. Det er ingen som vet helt hvorfor fordi man har ikke mulighet til å merke så små skilpadder. Mammaskilpadden bare legger eggene sine på stranda og forsvinner ut i havet med det samme etterpå. Med andre ord tar ho ikke mammarollen spesiellt seriøst. Ho er ikke der for å passe på eggene eller for lære barna sine hvordan de finner mat, hvilke andre dyr som er farlige, hva som er lurt å gjøre sånn overlevelsesmessig. Er kanskje ikke så rart at det ikke er mange som overlever når de ikke hjelper hverandre i det hele tatt?

Så etter skilpaddamamman har lagt eggene sine på stranda har disse som driver skilpaddeprosjektet gravd de opp og puttet de i denne sandkassa. Det tar omtrentlig 6 uker før de klekker så det er bare å smøre seg med tålmodighet. Vi skulle vente til solnedgang før vi slapp de ut så rovdyr ikke fikk så lett øye på de. En annen ting er at de bruker månen til å navigere etter straks de er i havet så vi kunne ikke ta bilde av de med blits.

På prosjektet har en skoleklasse fra Australia jobbet som frivillige med å rydde stranda og passe på eggene. Dette er en gjeng meget dedikerte 17 åringer som en gang i fremtiden vil jobbe med dyr og villmark.

Når tiden var inne gravde de opp hele 73 skilpaddebabyer som var supersøte. De ble putta oppi to baljer for så å bære de ned på stranda og slippe de ut ved vannkanten. Utrolig at vi fikk se det. Dette skjer om man er heldig bare et par ganger i året (om noen overhodet overlever eggfasen) så dette var et stolt øyeblikk for alle involverte og vi heiet på de helt til de var ute i bølgene. Selv jeg var litt stolt som bare hadde vært der en halvtime så jeg kan ikke forestille meg hvor stolte de var de som har jobbet med dette det siste året.

I håp om å dra tilbake til resturanten ble vi fort stoppet av omtrent 7 biler som hadde parkert bak oss på den smale kjærreveien vi hadde parkert i. Vi ble stående å vente på disse sjåførene en stund og selvfølgelig fikk den bakerste motorstopp og måtte både dyttes og taues. Mens dette pågikk klarte jeg å sette beina i en fireant tue. Jeg hadde nettopp kommet opp fra stranda så jeg trodde først at det var sandfluer som beit meg. Men det ga seg ikke og ble bare mer og mer. Det hadde begynt å bli litt mørkt så jeg så ikke så godt for disse maurene var bittesmå og røde. Før jeg visste ordet av det hadde jeg skoen full av maur. Dette er ikke helt som pissemaur hjemme. Det svir ikke, det brenner VELDIG! Jeg sparket av meg skoa (Robyn reddet meg ved å få vekk maurene fra skoa) og hoppet rundt barbeint og prøvde å børste de av meg. Heldigvis ble det ikke noe hovent eller noen merker etterpå som jeg fikk av pissemaurene hjemme en gang.

Det er fint med folk fra Australia, de er liksom ikke redd for noen dyr eller kryp for de allerværste dyra har de hjemme, de er på en måte vant med det. Når jeg sier at jeg ikke er så glad i fuglespisende edderkopper og slanger fordi jeg ikke er vandt med det fnyser de bare. Vi har jo elg, bjørn, ulv og isbjørn så vi har jo så mye skikkelige farlige dyr. Ehh, ja, det er jo ikke akkurat sånn at jeg forbereder meg på bjørneangrep hver dag når jeg går ut døra hjemme. Å møte en bjørn hjemme er omtrent like sannsynlig som å møte en tiger på Sumatra, ja de finnes, men hallo. Våre farlige dyr er i allefall godt synlig i landskapet, det er sjelden man snubler over en elg liksom. Slanger og edderkopper derimot... Ja, jeg skal snart slutte å mase mer om det :)